Fleche Nordique 2018 og Paris-Brest-Paris (PBP) 2019

Formannen i danske Audax Randonneurs Dänemark (ARD), Jan Buschardt, har sendt ut et nyhetsbrev for november, der det fremkommer nyheter om Fleche Nordique og PBP.

Han skriver følgende:

Flèche Nordique

Det 15. FN bliver afholdt i Pinsen, 19.-20. maj 2018. Der kommer mere info på hjemmesiden, når vi har fået den endelige invitation – indtil da, kan du jo finde sammen med andre, så I er 3-5, der vil cykle til Skövde.

PBP 2019

Datoen for Paris-Brest-Paris 2019 bliver fastlagt i løbet af januar 2018 og vil blive meldt ud så snart vi hører noget endeligt fra Frankrig. Det maksimale antal deltagere bliver det samme som i 2015, 6.500.

Til PBP 2019 vil der lige som i 2015, være tidlig tilmelding for dem, der har kørt en brevet i 2018 – jo længere den længste brevet, du har kørt er, jo tidligere kan du tilmelde dig. Til gengæld giver det ikke ‘ekstra point’ i forhold til tilmeldingen, at du har kørt mange brevet’er -men det er jo god træning og hyggelige timer på landevejen! Hvis du planlægger at deltage i PBP 2019, så kør den længste brevet, du kan overkomme i 2018 – om ikke andet, så i det mindste en 200 km.

 

Dermed er det bare å sette i gang med planleggingen…

Brevetnyheter for 2018 Agder Langtråkkelag

Sesongen 2017 er ferdig, men fortvil ikke. Sesongen 2018 er det allerede lagt planer for. Programmet i 2017 bestod av over 70 mulige breveter. Ikke nødvendigvis fordi alle skal sykles, men for å ha valgmulighetene underveis i året. Når datoene og brevetene først er meldt inn, så kan det ikke legges til nye etterpå. Bordet fanger, og da er det bedre å ha god variasjon enn å bli stående med skjegget i postkassa. Det er jo ikke alle av oss som har full oversikt over alt som skal skje tre kvart år frem i tid.

KALENDEREN FOR 2018

Datoene og hvilke breveter som sykles på hvilke datoer er nå oversendt til Jens Glad Balchen. Det vil bli mulig å velge mellom 55 breveter mellom januar 2018 og oktober 2018. Brevetene vil bli lagt ut i kalenderen på denne siden og randonneurs.no i løpet av oktober.

MERK: Våre 400 kilometere vil i 2018 begynne ved midnatt og ikke 0600 som tidligere år.

 

NYE BREVETER I 2018

Vi har også i 2018 et par nye breveter på menyen. Først 400km #3 og så 600km#3. Observante lesere vil sikkert kjenne de igjen fra vår 1000km #2 og Christianssands 1200. Det er delvis rett. Utgangspunktet er 2 av sløyfene i de to lange brevetene, men de er modifisert noe for å passe bedre i distanse.

 

ENDRINGER PÅ EKSISTERENDE BREVETER

300km #2. Det vil bli en endring på sjekkpunktet på Vigeland. Tidligere har sjekkpunktet vært Circle K stasjonen ved E39. Nå er det endret til YX stasjonen i sentrum av Vigeland. Avslutningen på breveten er også endret. Den gamle traseen fra Tangvall i Søgne via Langenesveien er byttet ut med gamleveien til Brennåsen og derfra sykkelstier inn til Kristiansand. Endringen er av trafikksikkerhetshensyn.

400km #1. Her er det endringer i sjekkpunktene. Sjekkpunktet på Brokelandsheia utgår og det er i stedet lagt til et sjekkpunkt på Laget i Risør. Grunnen var at man ved å sykle E18, gamle Songevei og Fv11 kunne komme på en for kort distanse til at den egentlig kunne godkjennes som en 400km.

600km #2. Denne breveten har allerede vært igjennom en endring, men endres nå altså igjen. Grunnen til det er ferjen fra Kragerø til Stabbestad som i sommer ga problemer med ruten da rutetidene passet svært dårlig på søndager. Det ville for mange ha betydd en omvei på et par mil. Det er ikke akseptabelt. Endringen som er gjort gjelder for den delen av løypen som ligger mellom Åby i Bamble og Søndeled ved Risør. Det er gjort en endring også mellom Grimstad og Lillesand. Nye sjekkpunkter er Sjøbua i Valle, SHELL Amtmannsvingen og Joker Homborsund.

De andre brevetene våre vil ikke bli endret til 2018-sesongen.

 

CHRISTIANSSANDS 1200

Christianssands 1200 vil av ulike årsaker ikke bli arrangert i 2018. Neste gjennomføring vil trolig kunne bli i 2020, da 2019 er PBP-år.

Brevet-news for 2018 Agder Langtråkkelag

The 2017 season has come to an end, but do not despair. The 2018 season has already been planned. Well over 70 different brevets were on our programme in 2017. Not necessarily because all brevets were to be used, but for the versatility.  Not all of us have made plans for the days and weeks 9 months ahead.

CALENDAR FOR 2018

The dates and which brevets will be offered on which dates have been submitted to our national coordinator, Mr Jens Glad Balchen. There will possibilities of choosing between 55 brevets organized between January 2018 and October 2018.The dates and brevets will be published in our calendar by the end of October 2017.

NOTE: Our 400kms will in 2018 start at midnight, not 6AM as previous years.

NEW BREVETS FOR 2018

There will be 2 new brevets on our menu in 2018; a 400km #3 and a 600km #3. Observant readers of our homepage will notice the similarity to or 1000km #2 and the Christianssands 1200. This is partly correct. The new brevets are based on these two longer ones with a few alterations to fit the distance.

CHANGES TO EXISTING BREVETS

300km #2. There will be a change to the checkpoint at Vigeland. Earlier the checkpoint had been the Circle K gas station at the E39. The new checkpoint will be the YX station. The finishing 20kms will also be changed. The old route along Langenesveien Will be replaced by the road to Brennåsen and then cycle roads to Kristiansand. The change will be made of safety reasons for the riders.

400km #1. Here you will find changes of the checkpoints. The checkpoint at Brokelandsheia will seize to exist. Instead a new checkpoint at Laget near Risør will be added. The reason is due to distance. By using the E18, Gamle Songevei and Fv11, the total distance would be too short for a 400 km brevet.

600km #2. This brevet has been through a change already after it was added last year. The problem has been the ferry going from Kragerø to Stabbestad. The schedule this summer fitted poorly on Sundays. That meant a detour of a couple of miles (Norwegian ones). That was unacceptable. The changes affect the part of the course situated between Åby in Bamble and Søndeled near Risør. There has also been made a minor change between Grimstad and Lillesand. New checkpoints have been added at Sjøbua in Valle, SHELL Amtmannsvingen and Joker Homborsund.

Our other brevets will stay untouched for the 2018-season.

CHRISTIANSSANDS 1200

The Christianssands 1200 will due to several different not be organized in 2018. The decision for the second edition has not been made yet. The next possibility will probably be in 2020 as the Paris-Brest-Paris Randonneur will be held in 2019.

SUPER BREVET SCANDINAVIA 2017

Mitt Super Brevet Scandinavia (SBS) startet allerede på Audax Club Nordiques høstmøte i Stavanger i 2015. Siden jeg er lokal arrangør av breveter i Agderfylkene i Norge, tilbød jeg meg da å hjelpe til med praktiske ting knyttet til målgang i Kristiansand.

Forut for start

Det ble gjort en jobb for å finne et egnet hotell for deltakerne som også hadde kapasitet til å oppbevare inntil 100 sykler og som samtidig kunne tilby bespisning av 110 personer. Valget falt til slutt på Thon hotell i Markens gate. Det ble også tatt kontakt med Kristiansand kommune for å få tillatelse til å sette opp et telt i målområdet. I tillegg gjorde jeg en jobb vinteren 2015/2016 for å lage den norske delen av SBS-løypen. Dette skjedde i samarbeid med de ansvarlige for løypene i Sverige og Danmark samt Jens Glad Balchen i Stavanger. Jeg syklet så den norske delen av løypen 4. og 5. juli 2016. Sommeren 2017 er det også gjort en jobb for å kartlegge de siste 7 kilometerne av løypen for å identifisere steder i løypen der det kunne oppstå misforståelser og hvor feilnavigering kunne oppstå.

17. august var det så klart for å sette seg på ferjen til Danmark. Jeg hadde hentet ut billetter til 9 personer som skulle reise til Hirtshals fra Kristiansand. Da ferjen skulle dra, så var det kun Sampsa Puikkonen fra Finland og Stein Andre Høgeli fra Kristiansand som dukket opp til avgangen. Sampsa viste seg å være en svært så hyggelig mann som pådro seg en viss interesse fra oss andre gjennom at han hadde valgt en sykkel uten gir. «The Single Speed Finne» måtte være full av sisu var konklusjonen på det. Vi 3 ventet i det lengste ved innsjekkingen, men det kom ikke noen flere, så da hadde vi ikke noe annet valg enn å dra.

I Hirtshals fant vi veien til Nordsøen Motell som både skulle være vår første overnatting og stedet der alle deltakerne skulle starte fra. Etter innsjekking og sykkelkontroll, så ble det servert felles middag. Under middagen begynte regnet å øse ned og vi bare så for oss hvordan starten ville bli. I tillegg var vi blitt advarte av de danske arrangørene om at regn får små, spisse biter av flint til å snu seg oppover slik at faren for punktering ville øke betraktelig. Med det bakteppet, tok vi en tidlig kveld for å få mest mulig søvn før starten som skulle være klokka 05 neste morgen. Eller natt for oss som ikke nødvendigvis er A-mennesker.

Klokka 0330 gikk alarmen av på mobilen og det var på tide å stå opp og gjøre seg klar. Frokost ble inntatt og de siste forberedelsene ble gjort. Heldigvis hadde regnet gitt seg i løpet av natten og temperaturen var god for sykling. Jeg kjente på at jeg egentlig ikke var særlig klar for en distanse på 1200 kilometer. Jeg hadde syklet distansen i Christianssands 1200 i månedsskiftet mai/juni, etterfulgt av 600 kilometer i Jotunheimen Super Randonnee bare 3 uker senere. Det hadde tatt kraftig på og breveter i juli og tidlig august hadde vist meg at jeg ikke var helt restituert. SBS var årets 14. langtur over 200 kilometer og motivasjonen og formen kjentes litt laber. Likevel var jeg i Hirtshals og da var det ikke snakk om å ikke starte. Er man randonneur så er man randonneur og da skal det mye til å gi opp eller bryte. Målsettingen var likevel nedjustert til å ta SBS som en tur, håpe at kroppen ville samarbeide og fullføre innen maksimumstiden på 90 timer.

Hirtshals (Danmark) til Laholm (Sverige)

Tiden gikk veldig fort etter frokost, så siste justering på sykkelen ble gjort ca 10 sekunder før start. Presis klokka 0500 forlot deltakerne i SBS 2017 Nordsøen Motell med første mål Lanthotell Lögnäs ved Laholm i Sverige, en distanse på 354 kilometer.

De første kilometerne ut fra Hirtshals ble ledet av danske randonneurer. Etterhvert dannet det seg flere grupper. Den raskeste holdt en snittfart på 28,5 kilometer i timen over de første 85 kilometerne til Hals der det skulle tas ferje over Limfjorden til Egense på sørsiden. Her skulle første stempling foregå, men ingenting var åpent og ingen av arrangørene var kommet dit. Redningen ble Egense Camping som fikk en lang kø med randonneurer som skulle ha stempel i deltakerkortet. Så gikk turen videre de 52 kilometerne i samme hastighet til Mariager og neste kontroll. Her var det også første mulighet for innkjøp av mat siden Hirtshals. 28 og en halv kilometer i timen de første 13 milene på en 1200 kilometer, var for meg en litt vel heftig start. Jeg husket erfaringene Reidar Svendsen fra Kristiansand hadde gjort seg i SBS 2013, der det også hadde gått fort i starten og hvor han hadde slitt med dette de neste 2 dagene. Etter ca 15-16 mil, kjente jeg derfor på at det gikk i raskeste laget, så jeg valgte å slippe feltet og fortsette i en mer passende hastighet for meg. Den raske starten hadde likevel gjort sitt for at jeg skulle rekke 1415-ferjen fra Århus til Sjællands odde med nesten en times margin.

På Sjælland fortsatte det på samme måte som på Jylland og jeg valgte å ta turen i egen hastighet. Etter ferjen fra Rørvig til Hillerød på Sjælland valgte SBS’ andre norske deltaker, Stein Andre Høgeli, også å roe ned hastigheten og vi holdt følge mer eller mindre resten av turen. Etterhvert ble vi tatt igjen av 4 svenske randonneurer som holdt passe fart og vi valgte å slå følge med dem til Helsingør. Siden vi var de eneste 6 d

eltakerne på den ferjeavgangen, og det nå bare var ca 6 mil igjen til over-nattingen ved Laholm, ble det til at vi syklet sammen til sjekkpunktet. Det var nå begynt å bli mørkt og etter et par mil, var dagslyset forsvunnet. Etter en stund merket jeg at det begynte å gå lett oppover. Jeg var ikke veldig kjent med sør-svensk topografi, men dette kunne da ikke være noe annet enn Hallandsåsen? Veien fortsatte oppover i det som etterhvert syntes som en evighet og jeg kjente jeg hadde mindre og mindre krefter å legge i tråkket. Til slutt gikk det i sneglefart opp de ikke altfor bratte bakkene. En stor takk til de 4 svenskene og til Stein Andre som valgte å ikke sykle fra meg. Det hadde vært et stort slag mot motivasjonen akkurat der og da. Vi kom oss da over Hallandsåsen og til sjekkpunktet i Laholm der vi skulle sove. Sjelden har mat, dusj og søvn vært like velkomment som det var denne kvelden.

 

Laholm (Sverige) til Brålanda (Sverige)

Dag to begynte med frokost klokka 06. Det ble ikke noen felles start denne dagen, men mer smågrupper som stakk avgårde når de var klare. Dagens distanse fra Laholm til Brålanda var på 331 kilometer. Stein Andre og jeg hang oss etterhvert på en liten gruppe, men det ble tidlig klart at vi ikke hadde «dagen» noen av oss og etter ca 5 mil var det stopp og vi valgte å la gruppen gå. Milene gikk i det sydsvenske terrenget. Det var mye småbakker og åkrer, men etterhvert meldte også spørsmålet seg. Hvor i all verden kjøper svenskene «livsmedelet» sitt? Det var ingen butikker å se og de bensinstasjonene vi kom til var ikke åpne på lørdager og søndager. Ca 10 kilometer før sjekkpunktet i Sätila, var begge flaskene tomme og det gikk på sparebluss den siste biten. I Sätila ble det spist en stor porsjon pasta med kjøttsaus og mat ble kjøpt inn for å ha i reserve basert på erfaringen med at det var få muligheter for å kjøpe mat.

Mot det siste sjekkpunktet i Lilla Edet før overnattingen i Brålanda, skulle vi ut i det som ble beskrevet som «the rolling hills». Etterhvert ble det tydelig hva som ble ment med dette. Små bakker opp og ned avløste hverandre stort sett hele veien. En pause under et stort lønnetre på grunn av et kraftig regnskyll brøt monotonien noe, men ellers var det bare å jobbe på mot Lilla Edet. Vi så frem til en matbit på bensinstasjonen i Lilla Edet for å få seg noe før de siste 6 milene til Brålanda. Skuffelsen var derfor stor da bensinstasjonen var stengt. En liten pizzeria ble redningen. Det begynte nå også å mørkne og regnet øste ned da vi syklet fra Lilla Edet. Mørket og regnet syntes å bli reflektert i humøret mitt som på dette tidspunktet sank til all time low på denne turen. Det kan ikke ha vært spesielt festlig for Stein Andre å sykle sammen med en norsk tordensky med bein som to tømmerstokker uten særlig mye krefter, men milene gikk da unna og når man får skjelt ut arrangør, løypeansvarlig, samtlige bilister som passerer, bikkja i bakken og stort sett alt annet som finnes i nærmeste omkrets nok ganger, så går det over og tanken på dusj, mat og søvn på sjekkpunktet i Brålanda rykket stadig nærmere. Ca 0030 rullet vi inn på sjekkpunktet og dusj, mat og søvn var ikke lengre en belønning man bare hadde i hodet sitt, men noe som faktisk var der.

Brålanda (Sverige) til Skien (Norge)

Dag 3 begynte som dagen før med frokost klokka 6. Det var vindstille og sol da vi startet. Kvelden og natta i går var bare et fjernt minne og det var faktisk godt å komme seg på sykkelen. Hvis jeg ser bort fra en stadig sårere kroppsdel som det ikke skal utleveres noen flere detaljer om, da. Vi fikk høre at den siste som hadde kommet til Brålanda, hadde kommet rett før klokka 06. Det var umulig å ikke synes synd på han, da han nesten ikke kunne unne seg noe søvn for å rekke lukketiden på neste sjekkpunkt. Vi tok det rolig i begynnelsen av dagens etappe fra Brålanda til Skien, en distanse på 283 kilometer. Etterhvert ble vi tatt igjen av en liten gruppe på 4 syklister. Først lot vi de bare passere, men da vi tok de igjen etter at de hadde hatt en liten stopp noen kilometer senere, så vi at de hadde en hastighet som var til å leve med. Formen kjentes bedre enn den hadde vært dagen før, og nå var det bare noen mil igjen til vi skulle krysse grensen til Norge. Bare det ga ekstra krefter og motivasjon. Da vi i tillegg fikk drahjelp ved å ligge i et lite felt, så gikk kilometerne raskt unna og vi kom til sjekkpunktet i Ed ca 30 minutter før det stengte. En kanelbolle og en kopp kaffe smakte godt før vi måtte videre. Et par mil senere ble grensen passert i øsende regn og Stein Andre og jeg følte oss som hjemme selv om det selvfølgelig var en god del mil igjen.

I Tistedal fant vi det første, norske sjekkpunktet. Her var likevel alt stengt og vi fortsatte videre til Halden i et stadig bedre vær der en Circle K stasjon gjorde gode penger på sultne syklister. Fra Halden gikk veien videre mot Fredrikstad. Sola var nå kommet frem, men motvind gjorde at det måtte jobbes litt ekstra. På vei inn mot Fredrikstad viste det seg at europaveien hadde omkjøring inn på den veien SBS-løypen gikk, noe som medførte en mengde trafikk som er helt uvant på en søndag. I Fredrikstad måtte vi sykle en liten omvei via gamlebyen Fredrikstad og ta ferjen over til Cicignon. Det på grunn av veiarbeid. Det viste seg likevel at det var en bedre vei enn den jeg hadde syklet året i forveien da jeg foretok gjennomsyklingen av løypen.

Fra Fredrikstad gikk turen via Saltnes og med god medvind og sol, ble turen inn til Moss bare en fryd å sykle. I Moss kunne vi bare rulle rett inn på Bastøy III uten å betale da Bastøyferjen nå er en del av veinettet og det benyttes autopass. Da vi kom til Horten på andre siden av Oslofjorden var vi også inne i kjent terreng for Stein Andre, da løypen videre var en del av Christianssands 1200 som vi hadde syklet i månedsskiftet mai/juni i år. Ved Holmestrand ble det en liten navigasjonsmessig utfordring, da Statens veivesen tydeligvis har en forkjærlighet for å grave opp norske veier på sommeren. Omkjøring var skiltet og snart var vi på vei mot Hvittingfoss. Her var det et sterkt behov for å få noe mat før vi skulle inn i mer krevende terreng. Etter en god pause, tok vi så fatt på siste del inn til Skien der siste overnatting skulle tas. Veien ned Lågendalen fra Hvittingfoss mot avsykling mot Skien ved Steinsholt er Norges svar på «the rolling hills». Fra Steinsholt er løypa preget av bakker. 2 lange og en kort bakke ligger mellom Steinsholt og Skien, men slik er det å sykle i Norge og Sportellet i Skien ble nådd før i god tid før midnatt. I motsetning til dagen i forveien i Brålanda, så kjente jeg meg mye bedre denne dagen og det var bare å glede seg til «sjarmøretappen» hjem til Kristiansand.

Skien (Norge) til Kristiansand (Norge)

Morgenen den siste dagen startet med et solid brak! Jeg hadde fått overkøyen i rommet jeg hadde fått tildelt plass i og i et forsøk på å forsere sengehesten om morgenen, gav denne etter og jeg gikk i gulvet med et smell. Ikke mitt stolteste øyeblikk, må jeg innrømme. Hælen dundret i betongen og det var vanskelig å stå og gå på venstre fot. Å gi seg var likevel ikke aktuelt, og etter en bedre frokost, bar det ut i det kuperte terrenget oppover mot Drangedal. Den siste etappen ned til mål i Kristiansand var også SBS 2017’s korteste med sine 231 kilometer. Sola skinte og det så i grunnen ut til å bli en fin dag. Jeg merket ikke noe til foten så lenge jeg syklet, men med en gang jeg gikk av og måtte gå, var det vondt. Det merket jeg tydelig på det første sjekkpunktet på Brokelandsheia. Jeg fikk tilbud om smertestillende tabletter, men det er noe med det at dersom man ikke klarer å fullføre uten tilførsel av kunstige midler, så kan det egentlig bare være. Om det er regler som regulerer sånt eller ikke for randonneurer, vet jeg ikke, men det er noe med egen oppfattelse av det man holder på med og for meg vil det si at jeg vil klare meg med kun tilførsel av mat og drikke.

Turen gikk videre i flott vær om Laget ved Risør og deretter Rv410 mot Arendal. Det gode været kan ikke ha vært noe annet enn god reklame for Sørlandet. Det siste sjekkpunktet før mål i Kristiansand var på Hisøya ved Arendal. Derfra gikk turen forbi Grimstad, Lillesand og om Høvåg før Kristiansand ble nådd på tidlig kveld mandag 21. august. De siste milene begynte venstrebeinet å verke stadig mer og ikke var det så mye å hente av krefter, heller, men tanken på at vi nå snart var i mål holdt i hvert fall meg oppe. Det var en absolutt gjennomherlig følelse å rulle inn til mål og vite at årets andre 1200 kilometer var gjennomført innen tidsfristen på 90 timer. I mål møtte vi også Reidar Svendsen, randonneur fra Kristiansand, som hadde gjennomført SBS i 2013. Trivelig at noen vil komme og ta imot oss. Det er ikke akkurat en folkebevegelse i Norge å sykle 1200 kilometer og de fleste ville nok tenkt at de heller ville ha tatt ferjen tilbake de 120 kilometerne over Skagerrak til Kristiansand enn å sykle 10 ganger så langt om Sjælland og Sverige.

Med fullføringen av Super Brevet Scandinavia er sesongen 2017 over for min del. Jeg kjenner på at det skal bli godt med en pause fra alt som har med sykling over distansen til jobb som er på ca 10 kilometer. Jeg vurderte også en dag eller 2 å kjøpe månedskort på bussen, men den tanken gikk heldigvis nokså raskt over…

Velkommen til breveter i Agder i 2018.

Jotunheimen Super Randonnée

Jotunheimen Super Randonnée (JSR) har ligget der for meg som en mer eller mindre uttalt skremmende utfordring i noen år nå. Ettersom målet har vært å fullføre en Randonneur 10000 har det ikke vært noen vei utenom. Skulle Randonneur 10000 fullføres, så er kravet blant annet en gjennomført Super Randonnée i randonneur-klassen.

Beslutningen om at det måtte gjøres et forsøk på JSR nå i juni, ble tatt i høsten 2016. På grunn av alle høydemetrene det innebærer, måtte det legges et treningsgrunnlag som var godt nok. Gjennom vinteren har det derfor blitt intervaller på spinningsykkel, styrketråkk og økter på 2-4 timer på rulla samt sykling til og fra jobb i all slags vær hver uke. I tillegg ble sesongen startet rekordtidlig med 200km’ere både på is og snø. En del av oppkjøringen ble også Christianssands 1200 som ble fullført bare 2 1/2 uke før planlagt start av JSR. Litt spesielt kanskje å sykle et 1200km ritt som oppkjøring til en Super Randonnée på 600km, men så er en Super Randonnée også en tøff utfordring med minimum 10.000 høydemeter på 600 kilometer. Før årets sesong gjorde Audax Club Parisien en endring på maksimum tid man kan bruke i randonneur-klassen i det maksimum tid gikk fra 50 timer til 60 timer.

21. juni satte Stein Andre Høgeli og jeg oss i bilen for å kjøre de 47 milene fra Kristiansand til Gudvangen som er stedet JSR starter fra. Værmeldingene var ikke så ille med bare litt regn meldt og mye opphold. Etterhvert som Odda, Kinsarvik og Voss ble passert, så begynte alvoret mer og mer å synke inn. Spesielt de siste kilometerne ned til Gudvangen der du får et inntrykk av de stigningene du skal begynne på opp mot Stalheim. Rommet mitt på Gudvangen Fjordtell var klart, mens Stein Andre valgte campinglivet på Vang camping. Etter å ha pakket ut, kikket oss litt rundt i bygda med 10 hus, en butikk/bensinstasjon, 2 campingplasser og et fjordtell, så spiste vi middag. Deretter ble sykkelen rigget for tur og det var klart for å få seg noe søvn.

Søvn var i hvert fall planen, men det var vanskelig. Tanken på alle bakkene som lå foran og om dette i det hele tatt var mulig å få til for en som ikke akkurat er bygd som ei fjellgeit lå nokså langt fremme i hodet. Magen opplevdes full av sommerfugler og søvn kom ikke på tale mer enn et par timer om gangen. Hvorfor i all verden utsetter jeg meg for noe sånt? Svaret lå selvfølgelig i at det er nødvendig for å oppnå denne randonneurtittelen, men det var ikke fritt for at det gikk opp en bønn eller to den natta.

Neste morgen var det regn i lufta. Ikke det som YR.no og Storm.no hadde meldt akkurat, men fryktelig lite å gjøre noe med. 5 minutter på 7 var jeg klar utenfor Fjordtellet der jeg møtte Stein Andre, fikk levert nøkkelen og tatt bilde av første kontroll som er Gudvangen Fjordtell. Dermed var det bare å legge i vei tilbake samme vei langs E16 som vi kom med bil dagen før. De første kilometerne gikk greit unna selv om regnet økte på. Det var ikke fritt for at det gikk noen tanker til Tolkiens forfatterskap der Frodo og Sam legger i vei inn i det ukjente.

Stalheimskleivene

 

Etter ei lita mil var det klart for første utfordring. Stalheimskleivene er gamleveien mellom Voss og Gudvangen. Det er forbudt for biler å kjøre opp den veien og det ble ganske fort tydelig hvorfor. Ved foten av bakken ser du bare rett inn i en veritabel vegg av en oppoverbakke. Veien opp til Stalheim hotell er ikke mer enn 1,5km, men med en maksimal stigning på 1:5, så er det en steintøff start. Ganske tidlig kjente jeg at det var vanskelig å holde sykkelen på to hjul, da det var såpass bratt at sykkelen helst ville opp på bakhjulet. Det endte rett og slett med at jeg måtte bite i det sure eplet og gå opp mesteparten av de 14 hårnålssvingene til hotellet på toppen. Et par bilder ble det også tid til på vei opp for å dokumentere stigning og utsikten tilbake mot Gudvangen. Stein Andre har et helt annet driv i bakkene enn meg, så han måtte vente oppe ved hotellet. En time etter start fra Gudvangen ble så Stalheim hotell nådd og fotobevis på passeringen ble sikret.

 

Vikafjellet

Etter pangstarten i Stalheimskleivene ble løypa merkbart lettere mot Vinje og avkjøring mot Vik i Sogn. Lettere i den forstand at den gikk på nylagt asfalt i et relativt flatt terreng, delvis med nedoverbakker. Samtidig følger løpa E16 og trailertrafikken er til tider intens. Det var derfor en lettelse å svinge av mot Vikafjellet og inn på en roligere vei opp gjennom Myrkdalen mot Vikafjellet. Oppstigningen starter nokså greit med jevne, men ikke bratte, stigninger forbi skianlegg og hytter. Regnet fortsatte jevnt, men ikke verre enn at det var utholdelig og snart var vi inne i den grønne, flate Myrkdalen og så opp mot de 5 hårnålssvingene som skulle ta oss opp til toppen og det høyeste punktet på denne fjellovergangen som i følge computeren lå på 1022 m.o.h. Oppe på fjellet frisknet det til med kraftigere regn og vind, så ytterligere påkledning var nødvendig. Selve kryssingen av fjellet er ikke en langdryg affære og snart stod jeg på toppen og kikket nedover mot Sognefjorden. Spredte tåkeskyer svevde rundt i lav høyde over fjorden med snøkledte topper fra Jotunheimen i bakgrunnen. Dit skulle vi! Men først skulle det sykles utfor. 1000 høydemeter i kald vind og regn ble forsert nedover til Vik i Sogn. Heldigvis tok regntøyet noe av støyten, men det var umulig å holde varmen, men regnet ga seg heldigvis de siste kilometerne. Nede i Vik traff jeg igjen Stein Andre som hadde syklet raskere enn meg over fjellet. Han ventet ved en bensinstasjon og hadde fått seg litt mat. Der ble det tid til for meg også, samt en god kopp kaffe. Det er ikke ofte kaffe smaker så godt, men den koppen jeg fikk der ga god ettersmak både i munnen og mentalt i flere mil etterpå. Fleecehanskene jeg hadde med gikk bokstavelig talt i oppløsning ned Vikafjellet og i Vik måtte de kastes. Tanken ble å kjøpe nytt i Sogndal eller Gaupne. Den siste mila til ferjeleiet på Vangsnes der vi skulle krysse Sognefjorden til Hella var flate og gode og været ble relativt tørt. Timingen var også perfekt, så da vi kom frem til ferjeleiet, så begynte de ombordkjøringen. Så etter å ha fått tatt de obligatoriske bildene for å dokumentere sjekkpunktet, så var det bare å rulle om bord. Det kostet ikke noe for syklister.

Sognefjorden

Overfarten til Hella ble i stor grad tilbrakt på toalettet. Så beklager til alle passasjerer som måtte ha hatt et behov, men det ble okkupert av en kald fyr fra Kristiansand som tynte håndtørkemaskinen til det ytterste for å tørke hansker og tøy de drøye 20 minuttene overfarten varte. På Hella-siden av Sognefjorden var det like flatt som den siste mila fra Vik til Vangsnes, så turen innover Sognefjorden ble lett og fin. Vi bestemte oss for å spise så ofte og mye vi kunne på de stedene det var mulig å få tak i mat inn Sognefjorden, for vi visste at mulighetene for mat etter Skjolden var dårlige. Etter hvert ga regnet seg helt og vinden løyet til omtrent ingen ting.

I Sogndal ble det stopp for kjøp av hansker og mat. Neopren seilerhansker har jeg aldri brukt før, men hvorfor ikke. Neopren skal holde på varmen også når de blir våte, så det var forsøket verdt. 125 kroner skulle de ha på Biltema, så investeringen tok ikke akkurat feriebudsjettet. Jeg hadde i tillegg et par Sealskinz og et par fingerhansker. Deretter gikk turen videre mot Gaupne. Rett etter Sogndal ble sel sett i sjøen. Det har jeg ikke vært ute for før selv om sykling til alle døgnets tider har gitt mange gode naturopplevelser. Det var litt mer bakke over fra Sogndal til Gaupne, men det kunne ikke kalles stigning sett i forhold til for eksempel Vikafjellet som vi hadde bak oss. I Gaupne ble det mer mat og bilde av shoppingsenteret som utgjorde sjekkpunktet der. Det var også fascinerende å se fjorden som tydeligvis var farget av grønt elvevann fra en nærliggende isbre. Det var nå tørt og vindstille og egentlig ganske perfekte sykkelforhold og vi fortsatte i brukbar fart innover Sognefjorden til Skjolden.

Sognefjellet

Alle ting har en begynnelse og en slutt. Så også de flate partiene av Jotunheimen Super Randonnée. Ved Fortun, noen kilometer øst for Skjolden, begynte bakkene opp mot Sognefjellet. Hadde man vært tøff amerikansk soldat på film så hadde man sikkert sagt noe sånt som «this is it» eller noe annet vrøvl som skal indikere at man er klar for å dø, men her var det bare lett spenning å føle på. Sognefjellet er tross alt Nord-Europas høyeste fjellovergang. Stein Andre forsvant nokså raskt og jeg ble sittende og jobbe jevnt i 6-8 kilometer i timen opp bakkene. Jeg visste det var langt opp til toppen og derfor var det om å gjøre å ikke brenne for mye krutt i starten, men heller forsøke å porsjonere ut kreftene. 100 høydemeter ble til 200. Og 300. Og 400. Det er kun et lite parti på noen få hundre meter med flatt terreng ellers går det jevnt oppover hele veien. På 600 høydemeter måtte jeg bare ta en pause. Både for å få i meg litt mat og drikke, men også for å hvile litt og få ned pulsen. Flere bobiler og andre kjøretøyer med utenlandske nummerskilt ga tommel opp og andre oppmuntringer underveis. Først ved ca 800 meter over havet, er det en liten flate og nedoverbakke før det fortsetter oppover. Snøflekker begynte også å vise seg i større grad fra 900 meter og trærne ble mindre og tettere etter hvert som høyden økte. Ved 1100 meter stoppet jeg for en pause ved et utkikkspunkt der man kunne se på en skive hvilke fjelltopper som lå rundt. 2000-meters topper som Fanaråken og Skagastølstindene lå der med toppene sine innhyllet i skyer. 1200 meter, 1300 meter og 1400 meter ble passert, men hvor var toppunktet på 1434 meter over havet som utgjør sjekkpunktet? Følelsen av å «aldri» komme dit, var så absolutt tilstede, men Sognefjellet var allikevel beseiret. Det var kun en ukjent distanse som lå mellom meg og sjekkpunktet. Det ble stopp ved et monument over våre forfattere Ludvig Holberg, Henrik Wergeland og Henrik Ibsen som hadde tatt turen over Sognefjellet. De hadde garantert ikke passert over Sognefjellet på en Cannondale og kledt i lycra! Om langt og lengre enn lang, dukket likevel Sognefjellshytta opp. Stein Andre hadde vært der en time allerede. Han hadde funnet sjekkpunktet bare noen få hundre meter forbi Sognefjellshytta, tatt bilde og så syklet tilbake for å vente på meg. Det satte jeg pris på. Jeg valgte også å få att bildet før jeg syklet tilbake til Sognefjellshytta for en kopp kaffe, litt å spise og en hvil innendørs. Det var flere skiløpere på Sognefjellshytta. Tydeligvis med tidligere sprintverdensmester Tor Arne Hetland som trener.

Juvasshytta/Galdhøpiggen

Etter Sognefjellshytta så går det bratt utforbakke. Da temperaturen lå på ned mot null og det begynte å nærme seg midnatt, var det derfor nødvendig å kle seg godt. Vi skulle nå ned gjennom Bøverdalen fra over 1400 meter til ca 500 meter over havet. Da holdt det ikke med bare klær, men turistbrosjyrer på magen hjalp til med å skjerme mot vinden. Selv om det var kaldt på toppen, så var det likevel ikke mange minuttene vi syklet nedover før vi kjente på en helt annen temperatur og vi måtte stoppe for å fjerne et par lag klær. Mørkt var det heller ikke selv om midnatt var passert, bare en litt mørk skumring. Det var godt mulig å se det meste av veien og omgivelsene uten sykkellys, men vi brukte det likevel for å bli sett av annen trafikk.

0040 kom vi så til avsyklingen fra hovedveien og opp mot Juvasshytta. Vi hadde lest Åkes berättning fra den første gangen JSR ble testet og valgte som han å kvitte oss med unødvendig vekt på vei opp siden vi skulle ned igjen samme vei. Det tror jeg viste seg å være lurt. Veien opp til sommerskisenteret ved Juvasshytta er bratt. Veldig bratt. Så bratt at det for meg ble bedre å gå med sykkelen i perioder enn å tråkke i slow motion. Det hjalp ikke veldig at vi ikke hadde fått noe særlig med mat heller siden Gaupne på ettermiddagen før samt at vi hadde syklet opp over Sognefjellet noen timer tidligere. Når du ser Tour de France og proffene sykler opp f. eks. Alpe D’Huez, så ha i bakhodet at den har en gjennomsnittlig stigningsprosent på 8,1 over 13,2 kilometer. Klatringen opp til Juvasshytta er på gjennomsnittlig 9,3 over 15 kilometer. Det står 13,9 kilometer opp i rutebeskrivelsen, men på skiltet der man tar av fra hovedveien og målt med sykkelcomputer så er distansen 15 kilometer. Jo lengre man kommer oppover, jo mindre vegetasjon er det. Noen sauer og fugler var alt vi møtte av levende vesener. Heldigvis var det både vindstille og tørt. 0347 stod jeg på toppen. Stein Andre nådde den en time tidligere. Det var en vanvittig følelse av glede over å ha blitt ferdig med en av de tøffeste klatreetappene på turen. På vei nedover, ble jeg også gledet med en flott soloppgang der sola skinte gjennom en smal sprekk mellom skyer og horisonten på lavtliggende skyer nede i dalen under. Turen ned igjen ble kald og lang. Bremsene begynte også å pipe noe helt infernalsk og vel nede der vi hadde lagt fra oss bagasjen, viste det seg at de var både varme og slitte. En liten justering med umbracoen løste det problemet. Nå var det bare å ta det rolig de neste 21 kilometerne svakt nedover mot Lom. På veien dit kom vi også til en plass der sola skinte og vi kunne legge oss litt ned på asfalten og få litt varme igjen fra den stigende sola.

Valdresflya

I Lom var det ikke noe åpent av butikker eller bensinstasjoner da vi kom dit 0620. 40 minutter ventetid virket som noe unødvendig lang tid å sitte der, så vi besluttet å sykle videre med håp om å finne noe åpent senere nå som vi tydeligvis hadde møtt litt mer sivilisert strøk igjen. Det viste seg å være feil avgjørelse. Kilometerne gikk og ingen butikker eller bensinstasjoner åpenbarte seg. Vann ble etterfylt i en bekk som kom ned fra fjellet, men ellers var det ikke noe. Etter nye 2 mil, kom så skiltet som viste avkjøring mot Valdresflya. Eller Valdresflye som det vel stod på skiltet. Mangelen på mat begynte nå å tydelig vise seg. Det var litt av en kraftprøve vi hadde vært igjennom og vi begynte å bli litt smådesperate. Oppe på 800 meter viste et skilt 4 kilometer til «Brimiland». Det viste åpent, men etter noen hundre meter ble det for mye stigninger til at vi ønsket å bruke krefter på en 8 kilometers omvei. I stedet ble det en gel med vann og et håp om å komme seg til nærmeste matplass ved Lemonsjøen. Da var det at jeg kom på at jeg hadde pakket flere småposer med «Spiz» næringspulver før avsykling fra Gudvangen. Er det virkelig mulig å være så på trynet sløv? Her hadde jeg syklet med mat i bagen i mange mil uten å komme på det? Det var nesten så jeg kunne høre datteren min: «Serr, pappa? Er det muuuuuulig?». Ja, det var det. Det var bare å fylle flaska, ta en god støyt og le selvironisk. Det var ikke lenge før jeg kjente kreftene og humøret komme tilbake. En liten halvtime senere rullet vi inn på tunet til Lemonsjøen fjellstue. Inne på fjellstua stod frokostbufféen fremme og de ville hatt større problemer med å selge vann i Sahara enn mat til oss!

Et par timer senere rullet vi gode og mette videre mot Valdresflya og Beitostølen 69 kilometer lengre frem. Nå så været noe mer faretruende ut med tanke på regn og etter noen få tråkk var det bare å hive på seg noe mer beskyttelse mot regnet. Randsverk ble passert og deretter lange sletter med småkupert terreng. Regnet økte på i styrke og det samme gjorde motvinden og i de siste bakkene oppover mot toppen av Valdresflya var det virkelig så det pisket i ansiktet. Oppstigningen mot det høyeste punktet der skiltet viser «Valdresflye 1389 m.o.h. Ble en slitsom affære. Stein Andre trakk frem mobilen og foreviget sjekkpunktet for oss begge, men det var ikke noe sted å bli værende. Vi hadde et sterkt ønske om å komme oss ned fra fjellet så raskt som mulig. Nå forverret været seg raskt og intenst og på vei nedover mot Bygdin kom det tanker om at dette var en potensielt farlig situasjon. Nedkjølingen kjentes i kroppen og vinden rev og slet både i sykkelen og kroppen. Stein Andre var noen hundre meter foran meg, men det var umulig å både brøle for å få kontakt eller tråkke nok på til å ta han igjen. Nede ved Bygdin viste det seg at alt var stengt. Vi var derfor tvunget til å tråkke videre for å holde varmen. Etter noen hundre meter dukket det opp en lav bygning i det fjerne på det som så ut som en rasteplass. Da vi kom nærmere, så vi at det var en salgsbu for samisk håndverk. Vi stakk skjelvende av kulde hodet inn for å spørre om vi kunne få kle på oss innendørs. I stedet ble vi skysset inn i den private hytta til Isak Eira fra Kautokeino. Med ekte samisk gjestfrihet fyrte han i ovnen. Lagde kaffe, skar opp tørket reinkjøtt og pølse og stekte fiskekaker og løk til oss! Vi ble der i et par timer mens vi tørket opp og fikk varmen tilbake. Litt handel ble det også.

Filefjell

Veien videre til Beitostølen gikk lettere enn lett, siden vinden i mellomtiden hadde løyet og regnet hadde gitt seg. Men vi hadde tapt noe tid og måtte nå jobbe for å holde oss i forkant av den tiden som trengtes for å holde tidsfristen. Etter Beitostølen kom vi inn i lavereliggende områder og vi skulle snart inn på det som var merket av på rutebeskrivelsen som grusvei. Da vi svingte inn på «grusveien» så var det ikke i det hele tatt grus, men asfalt. Ikke oss i mot og etter en stund så kom vi til Høre stavkyrkje der enda et nytt bilde ble tatt for å dokumentere passering. På veien dit hadde jeg sett Høre skole, som hadde overbygd tak. Det hadde så vidt begynt å regne igjen og vi hadde syklet i halvannet døgn. Det begynte å merkes og det var på tide med en hvil, så da ble det de få hundre meterne tilbake til skolen der vi la oss rett på bakken i mangel av noe annet. En liten halvtime med mer eller mindre søvn, men i hvert fall hvile, hjalp godt. Ca 7-8 kilometer etter Høre kirke kom vi så inn på den annonserte grusveien. Det var egentlig mer en hardkjørt jordvei og ikke noe løs grus i det hele tatt. Litt søle ble det på grunn av regnet, men ikke noe som skapte problemer. Etterhvert kom vi inn på asfaltert vei igjen før det bar nedover mot Vangsmjøsa. Her møtte vi igjen grus og denne gangen av det litt mer leirete og småsteinete slaget. Det var litt som å sykle i grøt de siste 14 kilometerne ut til E16 som skulle ta oss over Filefjell.

Oppstigningen mot fjellet gikk greit. Det var god asfalt og ikke for bratt, så det var bare å sette seg godt tilbake på sin såre bak og tråkke seg jevnt oppover. Oppe nær toppen tok det igjen til å regne og blåse. Riktignok ikke så mye som på Valdresflya, men likevel godt nok til at det var energitappende. Vi var nå igjen passert midnatt for andre gang på turen og det så ikke ut til å være noen steder å ta inn for å finne ly, så igjen hadde vi ikke noe annet valg enn å tråkke på. Fjellet ble etterhvert beseiret og en lang bakke nedover mot Lærdalsøyri tok til. På forhånd hadde vi funnet ut at det nå skulle være omtrent 6 mil med kun nedoverbakke. Veien vi måtte sykle gikk utenom Borlaug tunnelen, men da vi nådde dalbunnen, var vi så kalde at vi ikke kunne fortsette. Klokka var 0130, det regnet og redningen ble en trailerdass på et nybygd serviceanlegg. Der inne var det litt varmere enn utenfor, så vi låste døren og forsøkte å få oss litt søvn under et nødteppe. Jeg tror jeg sov mer eller mindre 4 timer rett på flisegulvet der, mens Stein Andre ikke sov i det hele tatt. Nødteppet gjorde likevel nytten og man gjør det man trenger for å overleve. Det var det vi kjente på at det handlet om her.

Lærdalsfjellet

Klokka 0530 hadde vi vært der så lenge vi kunne. Utenfor hadde det stoppet en bil med tre unge menn. Hva de tenkte da de så oss komme ut av trailerdassen, vites ikke, men at de ikke hadde ventet å se to, trøtte fyrer på sykkel komme ut, tror jeg er rett å si. Det var ei pine å komme i gang igjen, men heldigvis gikk veien svakt nedover og det trengtes ikke mye krefter for å holde en brukbar fart. Snart var Borgund stavkyrkje nådd og bilde tatt for dokumentasjon. Nå var det antydning til blå himmel over oss og vi gledet oss til mat i Lærdal og noe varme fra sola. At Stein Andre ikke var helt i form, var helt tydelig, for normalt sett, så reagerer han på de fleste ulyder som kommer fra sykkelen, men her ga han blaffen. Han påstod til og med at han ikke hørte den tydelige knirkingen fra et oljeløst kjede

Over en time før Esso-stasjonen på Lærdalsøyri åpnet, ankom vi. Det var uaktuelt for noen av oss å forsøke seg over Lærdalsfjellet til Aurland før vi hadde fått mat i kroppen. Det hadde ikke gått. Vi fant oss i stedet en åpen PRIX-butikk og fikk i oss noe lettere føde der. Klokka 09 åpnet ESSO’en og da var det klart for burger til frokost! 17 timer etter fiskekakene til Isak Eira. Det er utrolig hva mat og varme gjør for moralen og etter at vi hadde fått spist, sola var kommet opp, var det bare å ta fatt på det siste fjellet. Stein Andre merket nå også at kjedet knirket, og da var han ikke sein med å få oljet det.

Turen over Lærdalsfjellet ble en riktig så trivelig affære i sola. Allerede etter 150 høydemeter måtte det stoppes for å hive av seg overflødig tøy. Det er ikke slik at Lærdalsfjellet er lett, for det er 44 kilometer over til Aurland på den andre siden. Selve oppstigningen mot toppen fra Lærdal er på ca 20 kilometer, så det må jobbes godt og jevnt. Oppe på toppen kom vi igjen over 1300 meter og snøen dekket det meste av terrenget. Turen over fjellet er noe lengre enn man tenker seg med mange korte, bratte bakker, men belønningen ligger i å komme over den siste kanten og se veien mot Aurland og Flåm bukte seg langt der nede. Utforkjøringen kan oppleves som utfordrende, men når man har klart det siste fjellet og vet man bare har en liten tur opp fra Flåm igjen, så går det meste med et smil om munnen. Et lite stopp på utkikkspunktet ved Stegastein ble det tid til før Aurland ble nådd ca halv 2. Målet var nå bare ca 25 kilometer unna og det måtte nås før klokka 19, så følelsen var god for at dette skulle gå. Etter litt mat i Aurland, syklet vi de få kilometerne til det merkelige stedet Flåm. Merkelig fordi det er så turistpreget. Alt ser ut til å dreie seg om Flåmsbanen, båttur på fjorden og mengder av turistbutikker (les: -feller)- Som de typiske turistene vi ikke så ut som, så dro vi frem mobilene og skjøt bilder fra hofta av sykler og skilt ved Flåm stasjon.

Mål og avslutning

Målet for Jotunheimen Super Randonnée ligger ca 18 kilometer sørover, opp dalen fra Flåm. Veien er bygd i forbindelse med byggingen av Flåmsbanen og er tidvis smal og svingete. Etter ca 9 kilometer så går asfalt over i grusvei ved en av Flåmsbanens stasjoner. Jo lengre veien kommer opp i dalen, jo dårligere blir den til målet endelig ble nådd ved et skilt som indikerer at her skal man ikke fortsette lengre.

Gleden var stor både hos Stein Andre og undertegnede, men også en følelse av tomhet og utmattethet. Vi hadde begge klart det vi hadde satt oss som mål å klare, selv om det hadde kostet mye krefter. I tillegg hadde jeg nådd målet mitt om å fullføre samlemedaljen Randonneur 10000 som jeg har jobbet for i 4 år.

Turen ned igjen gikk i rolig tempo. En siste regnskur kunne ikke vaske vekk gleden ved å ha fullført en så tøff tur, men grusveien gjorde at vi ikke så ut i måneskinn da vi endelig rullet inn i Flåm rett over klokka 18. Vi humret litt over et tog fra Myrdal som tømte enda en last med utenlandske turister ut på plattformen. Det spilte ikke så mye rolle lengre. Vi valgte kun å registrere det. Beina og hodet hang ikke helt med. Etter en liten pause i Flåm, tok vi siste shuttlebuss gjennom de to tunnelene tilbake til Gudvangen, en dusj, mat og deretter en god natts søvn i en seng.

Erfaringer

Erfaringene fra turen fortalte oss at dette var en god del for tidlig på året for å gjennomføre en slik tur. Tanken var å gjennomføre på den lyseste tiden av året, men sauer og kuer er knapt sluppet ut på sommerbeite i fjellet ennå og det ligger mye snø oppe i de høydene vi beveget oss. Arrangør Jens Glad Balchen anbefaler juli som den beste måneden. Jeg tror for egen del at jeg vil legge til at siste halvdel av juli kanskje er mer presist.

Rutebeskrivelsen som var laget var grei nok å følge, men disse gruspartiene som står markert er feil. Det er ikke grusvei før et stykke etter Høre stavkyrkje og de siste 14 kilometerne ut til E16 langs Vangsmjøsa. Til sammen kanskje 2 mil. Rutebeskrivelsen forteller om over 4 mil.

Jeg hadde også følelsen av at den siste biten opp til nåværende mål var unødvendig. I hvert fall de siste kilometerne som gikk på til dels svært dårlig grusvei. Forsterkede dekk hindret punktering. Ved målgang viste min Garmin 1000 611 kilometer, mens Stein Andres noe enklere utgave som går på måling på hjulet viste nærmere 620 kilometer. Vi hadde få omveier og definitivt ikke noe som skulle tilsi 11 kilometer for mye. Vi tenker det med fordel kunne vært lagt målgang til den stasjonen på Flåmsbanen der asfaltert vei går over til grusvei, men dette er selvfølgelig noe for arrangøren. Innspillet er i hvert fall gjort.

Ellers er det en vanvittig flott tur som jeg absolutt kan anbefale andre også å ta. Hadde jeg blitt spurt om det mens jeg holdt på i de verste bakkene, så hadde svaret vært et helt annet, men når jeg har fått turen på noen dagers avstand, så ser jeg at det var veldig mange flotte opplevelser som jeg ikke ville ha vært foruten.

Pakkeliste

Følgende utstyr hadde jeg med. Noe av det var teknisk utstyr som kun var med for sikkerhetens og fremkommelighetens del. På meg hadde jeg ull innerst og deretter tynne lag med klær som varierte i antall etter høyde over havet. Jeg brukte vintersykkelsko. Refleksvest ble brukt under hele turen. Listen er ikke nødvendigvis slik du ville ha laget den, men er ment som et tips.

  • Topeak pannier veske med hovedrom og to siderom. 8 liter
  • Rumpetaske til teknisk utstyr
  • Powerbank 13000mAh. Holdt til mobil og Garmin hele turen.
  • Lang USB-kabel
  • Nødteppe
  • Solkrem
  • Laminert rutebeskrivelse
  • Stemplingskort
  • Super Randonnée skilt til sykkel
  • Vanntett lomme til kort og penger
  • Kort blyant til notering av passeringstid (fungerer også når det er kaldt)
  • 2 drikkeflasker
  • Briller med gule glass
  • Ekstra lys med batteri i tillegg til lykt fra navdynamo
  • Ekstra batterier til baklykt
  • 1 ekstra dekk
  • 3 slanger
  • Dekkspaker
  • Elektrikertape
  • Strips
  • Tapetkniv
  • 1 bremsevaier
  • Litt førstehjelpsutstyr (plaster etc)
  • Bøff
  • Regnbukse/regnjakke
  • Hjelmtrekk
  • Ekstra hansker
  • Finlandshette
  • Lue
  • 2 ekstra, tynne jakker

Christianssands 1200 – Third loop and finish

At 0530 sharp, the alarm went off and it was time for the last, northern loop of the Christianssands 1200. Dry clothes from the drying cabinet made it much more pleasant to get dressed. Outside the rain from yesterday had seized, but still with grey skies as far as you could see. There were not much wind, and therefore the start went well. After a few kilometers, the worst soreness in the muscles from the days before also had disappeared and the last 250kms lay ahead. First stop Engesland.

There were not much traffic this Saturday morning, and when leaving Vennesla on the Rv 405, the early birds sang all the way to Engesland, leaving iPods completely unnecessary. At first the ride went very well, but when approaching Vatnestraum, a lot of short stretches with gravel road started to emerge. Road works are always done in the summertime in Norway, due to the ground freezing during the winter. The risk of puncture is always here when a lot of small stones are littering the entire road, but luckily punctures were avoided. At this time I also got a text message from Jos, telling me he had to withdraw from the rest of the ride due to the tough day the day before. The 4 riders who had started the ride then were down to 3. A reminder to us that riding in the southern part of Norway can be tough at times. You have to be prepared physically and mentally for the challenge. Just after Vatnestraum the rain also started to pour down again, as if to test our strength to carry on. Kengu and Vernon had started an hour after me. When arriving at Vatnestraum they believed they had come to Engesland. The quickly discovered the error and woth no time to spare they rushed towards Engesland, reaching the check point with a difference of only 4 minutes!

At 10.10AM, the checkpoint at Engesland appeared for me. Being wet and with the finish within reach, no time was left on the check point. Next control, the 15th, was 84 kms away at Ose in Setesdal (1089 km), but first a long ascent from Vegusdal to Evje was on the menu. The course here follows the river some 20kms west before falling 3kms down into the valley Setesdal at the town of Evje. Setesdal were once one of the most isolated valleys in Norway. Poor quality of the roads lead to a culture developing along the rivers and farms in the valley. There are stories of the Setesdal-giants, long men with big hands of an incredible strength. There are also a number of silversmiths in the valley making jewelry found nowhere else. The language is also something special and even people living in Kristiansand can have great difficulties understanding what some people living just 150 kms further up the valley are saying. These days, the roads are better and are continuously improved, so riding there is no problem. The course goes on the eastern side of the beautiful lake Byglandsfjord. At one point the road crosses from the eastern side of the lake to the western side of the lake at a place called Storstraumen. Here we also find a road continuing on the eastern side along the Byglandsfjord. The road is narrow, but almost without traffic, making it ideal for riding. Now the rain also started to seize and after a short while Ose was within sight.

From Ose the course goes straight south along the Rv9. At Storstraumen the course goes on the western side of the lake, ending at Byglandsfjord. From Byglandsfjord it is just a short ride to the last check point at Evje (1143 km). At this point you almost feel like you have finished the ride. It is just 60 kms to go and you feel like you have done it! But you still have to go those 60 kms. So after some food, the last ride to the finish was bound to happen. With almost 8 hours to complete 60 kms, you have enough time, but at the same time you wish to get that shower and be able to sleep without having to set the alarm to wake you up. An even, but not too high pace was used, and after around 4 hours, the finish at Kristiansand emerged. What a beautiful sight!

Bjørn Olav finished first at 1015PM, then Kengu and Vernon followed with huge smiles on their faces at 1025PM. Both riders had their times adjusted by an hour due to the time penalty applied at  Brevik on the first loop. I was keen to hear what Vernon thought of the ride. The first thing he said to me when finishing was: “Do not change a thing!” I’ll take that as a good sign. Vernon was as a joke declared best foreign finisher.

————————

The Christianssands 1200 proved to be a tough ride. An experienced randonneur like Jos Verstegen, having ridden 16 of the 1200’s, got his problems with the terrain and the weather and had to give in at 950 kms. The gps afterwards showed 13382 meters of height. Not too bad, perhaps, but the hills sometimes comes relentlessly for long distances, draining you for power.

This does not keep us from organizing the ride once more. Perhaps already next year. Who knows? Keep an eye on the international ride calendar at the Les Randonneurs Mondiaux website if you could be interested.

Agder Langtråkkelag wishes you a nice summer and a lot of good rides.

Christianssands 1200 – The second loop

After a couple of hours of sleep, the alarm went off and it was time to continue the journey. After the cold the night before, it was time to put on some more clothes to stay warm. Freezing through the early hours of a new day, is an unpleasant and unnecessary experience. Wool as the inner layer was chosen, due to the heat keeping properties of wool. It keeps you warm even if it gets wet.

At 10 past midnight we met up at the rendez vous point in Kristiansand and headed into the western loop. First stop Sjøsanden Camping site in Mandal (654 km). The night between Kristiansand and Mandal was darker than it had been further northeast the night before, but it was also warmer. Or could it be the wool that made it feel like it was warmer? The readings on the gps showed 6-7 degrees higher this night, so it was not nearly freezing. The night felt velvety and like a carpet tugged around. Going from Søgne to Mandal, there are few sources of light except an occasional road light and lights from houses along the way. All felt quiet. Closing in on Mandal, the darkness also had got into a struggle with the daylight, and the daylight was about to win; thus revealing the beautiful coastal landscape at Tregde. At 0330 we reached the checkpoint at Sjøsanden.

The camping site was closed, so after a short rest we went on towards Lindesnes Lighthouse (697 km), Norway’s southernmost point. After having to ride a few kilometers on the E39, one of the main highways between Oslo and the western part of Norway, we headed onto a much quieter road down to Lindesnes. The tiredness began to take its toll, so after a few kilometers, we had to rest. No bus shelters or anything was in sight, so we just lie down directly on the dry asphalt and fell asleep for 20 minutes before continuing to Lindesnes.

At the Lindesnes site there was almost no activity. Only a young man having breakfast. The time was around 0630. There was a light, cold fog coming from the ocean, so pedaling on was the correct option. The route went back to the small community of Spangereid, where the route headed west towards Lyngdal. This is a 17 km ride with lots of uphills and downhills. The last ascent before heading down to Lyngdal is particularly long and steep. The rain also started to come about a kilometer after Spangereid, making life a little bit more miserable. But when finishing this part, the road stretched out again for a long, (almost) flat ride past Farsund and Vanse to the checkpoint at Lista Lighthouse (760km). A good tailwind helped a lot on the way to the Lighthouse and life felt good at this point despite the rain. The Lista Lighthouse is an attraction due to the landscape and bird sanctuary there. A lot of seabirds use the terrain for nesting. The coastline outside Lista also is quite treacherous, claiming a lot of ships over the centuries.

When leaving Lista, tailwind had changed to headwind and the pace went down. After a few kilometers, the course turned off to the north, leaving the flat plains of Lista to a more hilly terrain again. The old road from Farsund to Åpta is a fine example of how they built roads in the old days. Much like the corkscrew near Langangen on day 1. The narrow road winds up along the steep hillside in a lush, green forest, giving the impression at times you are riding in a green tunnel. Vernon later had calculated the ascent here to 17%. On the northern side the road falls into a long descent down to the small community of Åpta. From Åpta the ride goes further north to Kvinesdal. Enroute we followed the top of the hillside overlooking Kvinesdal. Giving a spectacular view where the curtain of trees opens up for a look several hundred meters down. From Kvinesdal the route goes along the valley north to the small community of Kvinlog (837 km) where we found the check point at the local store. The rain had continued more or less for 10 hours straight, but there was still work to be done.

From Kvinlog the route goes into a quite tough terrain towards Konsmo (896 km). The climb from Kvinlog eastwards is not long, but it is steep and after this climb, it is just a short while before the long ascent at Haddelandsheia. Well, to a man from Rocky Mountains like Vernon, the ascent probably is not long, but to most others it is some distance. No road continues goes going up forever, though. At some point there will be a descent again. This time towards Eiken. At the top it looked like the valley below was engulfed in fog, but after a short while we realized it was only low skies almost covering the valley. Underneath it was clear view, but with the continuous rain and headwind. At Eiken the route turned south for some kilometers along the Lygne lake before taking east across the hills to Audnedalen. Downhill towards Audnedal, disc brakes definitively were an advantage. The descent is very steep and long. With less braking power in the wet and cold, it could have been a scary ride along the narrow, winding road towards the valley floor. When finally down, it was a turn to the right and then a 40 minutes ride to the check point at Konsmo. The shop there closes at 8PM and after a while it was clear it would be impossible to be there before that time. 8.10PM I rolled into the check point to discover it was all dark. A man was cleaning up outside and I got to speak to him. He soon appeared to be the owner and after explaining the 896km ride to get to his shop, he went inside for to give me a stamp in the brevet card. When he came back he also brought a coke and an egg and shrimp baguette! My man! I was eternally grateful!

After a short break filling the stomach, the return to Kristiansand (953 km) started. Just after midnight Kristiansand was reached after 350km and well more than 4000 hm. A well-deserved rest was then a necessity. But before bedtime, the time for riding to the next control together with closing hours of the next check point was looked. Through the day, almost 7 hours were “saved”, giving the possibility of sleeping until morning with lots of time to reach the checkpoint at Engesland (1005 km) before 1123AM. The alarm was set to 0530, giving 1 hour to be ready to ride.

Christianssands 1200 – The first loop

After months of waiting and preparing for the Christianssands 1200, the ride was ready to be launched Wednesday 31st of May at 8AM. The starting location was at the University of Agder in Kristiansand. This first edition of the ride had 4 participants: Vernon Smith (USA), Jos Verstegen (Holland), Stein Andre «Kengu» Høgeli (Norway) and Bjørn Olav Sviund (Norway). All riders were present at 8AM, the brevet cards were handed out and after a short chat and some pictures, we took off towards the first control at Saltrød near Arendal. It’s always a little feeling of «how am I going to be able to accomplish this» of the sheer distance of a ride like 1200 kilometers, but that feeling does go away after just a few kilometers. You focus on here-and-now and the distance to the next control. To be thinking of the whole distance is not any use.

The weather was sunny and warm when heading out of Kristiansand, but a little bit of headwind. Not enough to make any difference, though. Stein Andre had to stop after just 14 kilometers with a puncture, but that was also the only puncture and severe technical problem during the whole ride. After changing the tube and the tire, we were off again, soon dividing into two single riders (Bjørn Olav and Jos), while Vernon and Kengu paired up.

This part of Southern Norway, also known as «Sørlandet» did really show itself from the best side this Wednesday morning. The blue sky, the sun reflecting in the ocean with all the small islands and white houses, all gave a good display of what a nice day at «Sørlandet» can look like. The ride to the first control is not challenging. We passed through the towns of Lillesand, Grimstad and Arendal on our way to the first control at Saltrød (78 km). Vernon and Kengu almost missed the control, chatting while they passed it. After a short stop, we continued towards the second control at Valle (169 km). The ride slowly transformed from the quite flat coastal terrain to a more hilly ride in lush green forests and small lakes on the way to Valle. A short stop at Brokelandsheia secured filled bottles as the day grew warm. It is important to drink and eat enough or else you slowly gets dehydrated and then you inevitably lose your power. At the checkpoint at Valle, we stopped for food and a rest. The plan was to reach the checkpoint at Horten (284 km) before the shop serving as a checkpoint closed, so we could not rest for long.

At Åby the course was heading onto a cycle road to avoid the densely traficated E18. Here we met gravel for a couple of kilometers. It is better to ride gravel for a short while than riding with Lorries.  Safety and secure ride is important to us, but it is impossible to avoid the E18 completely and eventually we had to hit it for a few kilometers until the road to Langesund emerged. This is a quieter road to the Brevik Bridge, but a little more hilly than continuing on the E18. On the way to Sandefjord we also passed Langangen. Here we rode the old road containing a 360 degree turn, the «corkscrew» built in 1859. A nice display of how they built roads in Norway a century or two ago.

Continuing on the E18 and not turning towards Langesund was what Kengu and Vernon did. This was noticed by Jos riding behind them and at the next control at Sandefjord (241 km); he made me aware of the fact as he made an official complaint on this matter. To make the story short, national coordinator Jens Glad Balchen was contacted and a time penalty of 1 hour was applied to Kengu and Vernon for the advantage they might have had for not riding the course for these kilometers. Though not done intentionally by Kengu and Vernon, we are obliged to respect and follow the rules of the ride as stated on the brevet cards. Both riders accepted the penalty without any hesitation.

From Sandefjord, we started to be in a hurry to reach the checkpoint at Horten (284 km) before midnight. The control did not close before 3AM, but the REMA 1000 shop was the last possibility for buying food before the night. Kengu, being the strongest rider, was put in front and he worked hard to get us to Horten. He did it with a gap of just 4 minutes. Phew….

The leg from Horten to Skien (371 km) meant night-riding, but night-riding in Norway at summer does not come with the usual darkness as seen further south. Darkness usually comes at around 1030-11PM at this time of the year, but it does not get pitch black. The latitude of the town of Horten equals the latitude of Skagway, Alaska if compared to the American continent. That means dark shades of blue, purple and orange/red colors lasting for only a few hours. At 0230AM the daylight was back around us and at 0430AM the sun could be seen in the horizon. The temperature became quite cold, though, dropping down towards 0 degrees Celsius (or 32 Fahrenheit) just south of Hvittingfoss. Several roe deers were spotted along the road in the early hours of the morning. Leaving Horten also meant leaving the coast and heading into more rugged terrain. At first not too bad, but when closing in on Skien, the climbs started to get a little bit steeper and longer. A taste of what was to come later that day.

After breakfast at the Skien checkpoint, we headed out to meet the road to Treungen. I went first, followed by Jos some 20 minutes later ond then finally Kengu and Vernon 10 minutes behind him again. This road crosses through Telemark, a county (or in Norwegian: “fylke”) notoriously known for its hilly roads. The hilly sections often stretch relentlessly on for long distances, providing few possibilities for rest and food. In this case for about 50 kms to Drangedal and then 11kms on to Bostrak. After Bostrak, a 16 km, 400hm climb brought us to the ski resort of Gautefall at 540 meters above sea level. The 12km descent from the top down to the checkpoint at Treungen (469 km) felt well deserved and so did the food and rest at the check point.

At this point, we realize we had not seen Jos for a long time. Kengu and Vernon stated he had started before them from Skien. I had started first, and I knew he had not overtaken me enroute. Riding alone is no unknown activity to randonneurs, and from knowing Jos from earlier, we knew he had a lot of experience, having completed a lot of brevets over the last 8 years. On the other side accidents can happen, and as an organizer the “what if…”-thought might cross your mind at times. Anyway we decided to wait for a bit to see if he would catch up with us.

From Treungen to the check point at Justvik near Kristiansand the distance is almost 120kms. The road follows the river in the valley bed south through Topdalen, passing the small communities of Åmli, Dølemo, Hynnekleiv and Herefoss before reaching the small town of Birkeland just 30kms north of Justvik (591 km). The ride here means long, straight plains and few hills. At Åmli we stopped for a bit and at that point Jos passed us again, so we at least knew he was ok. We did reach the check point at Justvik at around 7PM on Thursday 1st of June. The Christianssands 1200 then reached its half way mark. It was time for a break. We had pedaled for around 35 hours straight, earning the right to a few hours of deserved sleep. We arranged for meeting again around midnight in downtown Kristiansand in order to pass the check point at Sjøsanden, Mandal (654 km) before it closed at 04:49AM.

Christianssands 1200 – The pre-story

The first Christianssands 1200 of all times are now history. On Wednesday the 31st of May, 4 riders from The USA, Holland and Norway embarked on the ride that would take us through 4 counties in a maximum time limit of 90 hours. The ride became a varied one when it came to weather and terrain.

Christianssands 1200 was «born» some time through the winter of 2015-2016 as a thought in my head. The Danish Randonneurorganization, Audax Club Dänemark (ARD) has got its 1200 as a return ride from Copenhagen to Örebro, Sweden. The Swedes have got their “Length of Sweden”, formerly known as “Sverigetempot”. In Norway we did not have a brevet/randonnee exceeding 1000kms. If we were to have one, the thought was to have an official 1200km, homologated by the international organization Les Randonneurs Mondiaux (LRM). There were 2 purposes for making a 1200km ride in Norway. Firstly, we wished to be able to offer Norwegian riders working to obtain the prestigious Randonneur 10000 award, a local 1200 to accompany the Paris-Brest-Paris Randonneur. Secondly to use the 1200km for national and international marketing to promote long distance riding in Norway. During spring of 2016, the thought slowly transformed into action and work to create a course began.

Making a 1200km ride is a lot of work. You need to figure out where to ride. A challenge in itself as the length of the course should be as close to 1200 kms as possible. The course should also be put without possibilities for cheating by taking short cuts. The controls will see to that, but at the same time there must not be too many controls, but by intervals of around 60-90 kms. My personal opinion is also that at the course should contain some features that would make the 1200km interesting to ride.

After having cycled a 1000km Brevet from Brande, Denmark, in 2014 I had an idea for arranging a 1200km in a somewhat similar way. They used a house in Brande as a starting point for 3 different loops which together made up the total distance. This gives the riders a possibility for a depot where they could store things the need, sleep, take a shower and change/dry clothes. He course therefore was made as 3 loops using Kristiansand as the starting/ending point and also the place the riders came back to after each loop. An eastern, a western and a northern loop were created with a total length of 1205 kms.

It is a lot of paperwork and planning involved in the process. A scheme pointing out each turn and corner for the whole distance must be made, the distances between these turns and opening/closing hours for each control must be noted on the scheme. A description of the route must be made along with rules and gps-tracks.

The Christianssands 1200 was decided organized as a Brevet, meaning every participant needed to make sure to organize their own logistical arrangements before, during and after the ride. Due to this, the fee for participating was put as low as NOK 300, but with a no-show-no-pay policy. In the fall of 2016, the paperwork was finished and ready to be sent to the Norwegian national coordinator for Brevets who forwarded the material to Les Randonneurs Mondiaux. If possible, I wanted the ride to take place on the 31st of May to the 4th of June 2017.

Prior to the process leading up to the final result of the Christianssands 1200, I knew there were rules stating you must have been an organizer for at least 2 years to be allowed to arrange a 1200km. Combined with the late submission of the application, it was expected no start before 2018. Not really a bad thing as I simultaneously was involved in the organizing of the Norwegian part of the SuperBrevetScandinavia (SBS). To my surprise rumors occurred late fall 2016 about the Christianssands 1200 being allowed arranged in 2017 and the ride would be put on the international calendar of the LRM. I got it confirmed as late as December 2016. At that point it was less than 6 months to the mentioned start and taking into consideration the fierce competition from established rides like London-Edinburgh-London (LEL) and SuperBrevetScandinavia (SBS), I saw a problem for attracting riders to a new ride like the Christianssands 1200. The LEL and SBS draws great attention and it seems like “everybody” wants to participate.

Not organizing the ride was never an option. If the ride is on the international calendar, it will be arranged. The solution became to take entries but not use too much time and energy on marketing. During the winter of 2017, the Christianssands 1200 created some interest from foreign riders. On a weekly basis, mails started to pop in from randonneurs seeking more information. The first entry except from two local, Norwegian riders came from Japan! I knew from participating in Paris-Brest-Paris 2015, that Asian randonneurs were eager to participate in long distance rides, but I would never have guessed the first entry being from japan. Shortly after, the second entry came from Dutch randonneur Jos Verstegen, who I had met during a 1000km 2 years earlier. The last entry was made by Vernon Smith from Colorado, USA. 5 entries covering Japan, USA, Holland and Norway was really not bad for us. The riders were updated by mails prior to the start. Our Japanese participant chose to withdraw from the ride in April, but the others wished to go on with the ride.

4 riders at the start sounds perhaps not that much, but to me as an organizer, the number of participants are irrelevant. I can’t decide for others about whether to participate or not. The most important to me is the experience the riders have from participating. Due to the fact we were only 4, the riders got an offer to be picked up at the airport and all were invited to dinner the evening prior to the start to get to know each other. It is not every day someone travels several thousand kilometers from the US and the Netherlands to participate in a 1200km ride in Norway.

300km Brevet #1, “Haikjeftbreveten”

Lørdag 25. mars var det klart for årets første 300km Brevet. Det etter at 3 stk 200km’ere er blitt gjennomførte etter nyttår. Til årets første 300km var det påmeldt 3 randonneurer. I tillegg til u.t. og Stein Andre Høgeli, kom Kristoffer Egeland på sin vante vår-visitt til Sørlandet. Stein Andre måtte utsette sin start til klokka 16 pga jobb, så derfor ble det Kristoffer og u.t. som la i vei fra UiA 10 minutter over klokka 7. I tillegg til de 3 påmeldte til 300km, så kom endelig Reidar Svendsens comeback på sadelen. Han var noe usikker på formen og valgte å «play it safe» med en 200km. Uansett et særdeles gledelig gjensyn med mannen som parkerte sykkelen etter Paris-Brest-Paris i 2015. Det er sjelden kost å være så tidlig ute med såpass mange breveter, men desto mer gledelig.

Den 25. mars var i grunnen godt egnet for langtur. Av en eller annen merksnodig grunn, hadde noen glemt å skru på krana i øverste etasje og selv om det var noen skyer, så var værmeldingen kun innstilt på sol. En langtur uten regnvær er sjelden kost, men du verden så mye mer behagelig. Forrige gang denne breveten ble syklet, så skjedde det i 15 sammenhengende timer med regnvær og en snittemperatur på 2,7 grader. Nå var det bare å nyte dagen og rulle i vei mot første stopp på BEST’n på Birkeland. En rask stopp for å stemple kortet ble det tid til før vi dro videre mot Senumstad bru og de første bakkene.

Bakker er i grunnen det denne breveten handler om. Lange bakker, korte bakker, slake bakker og bratte bakker. Veien fra Senumstad bru mot Vegusdal og Evje, kan sies å være lang og slak. Det stiger ikke så mye av gangen, men det er ikke så mye hvile heller før man kommer til toppen. Da har man syklet ca 4 mil og 300 høydemeter. Så er et 3 km og 300 høydemeter ned igjen til sjekkpunktet på Evje.

En kort stopp med ei pølse og en kopp kaffe ble det tid til på YX’en på Evje før vi gikk løs på de mer utfordrende bakkene på Rv42 mot Tonstad. Den første av dem ca 400 høydemeter opp fra Setesdal mot Sveindal. Det er bare å sette seg godt bakpå og finne et greit, styrketråkkaktig tempo. Rett over toppen møtte vi Reidar som var på motsatt vei av oss på sin
200km #1. Et stort glis på en ny sykkel var det som møtte oss. Han hadde likevel gått i den klassiske «bare en 200km»-fella, hadde med seg litt for lite mat og drømte nå om pizzastykkene på Evje. En kort prat og vi skiltes.

Turen gikk videre og det var tydelig underveis i dalstroka innafor at vinteren ikke var helt over. Veien var
bar, men det lå fortsatt en god del snø i veikantene. I skyggefulle partier sank temperaturen derfor godt, mens det i mer solfylte hellinger var mer behagelige vårtemperaturer. Vi var nå inne i
det partiet av løypa som har gitt denne breveten tilnavnet «haikjeftbreveten». Det er nok å kikke på høydeprofilen for å få et inntrykk av det. Bakkene kommer jevnt, tett og passelig bratt vestover. Et lite hvileskjær etter Haddelandsheia ned til Kvinesdal og så er det på’an igjen tilbake over til Kvås, Konsmo og Laudal. Men ikke før det var blii behørlig stemplet på kontrollkortet på Circle K’en i Liknes. Stedet som for to år siden ble ufrivillig vitne til uroppføringen av «Randonneurenes nå-fryser-vi-fælt-dans» etter en særdeles våt tur.

I Kvås begynte det å mørkne, men de 450 høydemetrene opp fra kirka mot Konsmo med en gjennomsnittlig stigningsprosent på rett over 10, ble forsert med rødflammete himmel som bakgrunn. Over toppen og videre mot Konsmo måtte lysene settes på og resten av turen gikk i mørke. Litt mer kritisk var juniorfeilen å glemme å fylle opp flaskene i Kvinesdal før avsykling derfra. Drikke måtte derfor rasjoneres ut. Konsmo ble det ikke stoppet på og vi fortsatte umiddelbart videre over til Laudal og i godt tempo nedover mot siste sjekkpunkt i Mandal. Her ble det noen minutters stopp på KIWI’en på Skinsnes før returen via Tregde og Ålo til Søgne og Kristiansand. Her ble det bakkekontakt for Kristoffer da u.t. kjørte på autopilot ned fra Vestheiene og glemte at jeg hadde med en som ikke var like lokalkjent. Dermed gikk det i steinkanten og bråstopp. Ingen større skader enn en såret selvtillit kunne observeres, men nå var det også bare noen kilometer til mål.

Total tid ble ca 18 timer og avtall høydemeter ble denne gangen målt til rett over 4200 på 30 mil på min Garmin 1000. Påstanden er fortsatt at dette er Norges tøffeste 300km. Slettes ikke uoverkommelig, men tøff. Stein Andre hadde vi kontakt med på sms underveis. Han var så våryr at han hadde gitt maks hele veien til Kvinesdal. 171 kilometer på 7,5 timer. Returen gikk noe saktere, men han kom i mål på svært respektable 14 timer og 20. Reidar kom seg greit igjennom sin 200km og klokket inn på rett over 10 timer.

Neste brevet går av stabelen allerede 2. april. Det blir en klubbtur i 200km #1 løypa for Agder Langtråkkelag. Dette er også den løypa vi vil anbefale dersom du skulle lure på om du kunne tneke deg å sykle breveter. Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker mer info eller ønsker å sykle brevet med noen.