Jotunheimen Super Randonnée

Jotunheimen Super Randonnée (JSR) har ligget der for meg som en mer eller mindre uttalt skremmende utfordring i noen år nå. Ettersom målet har vært å fullføre en Randonneur 10000 har det ikke vært noen vei utenom. Skulle Randonneur 10000 fullføres, så er kravet blant annet en gjennomført Super Randonnée i randonneur-klassen.

Beslutningen om at det måtte gjøres et forsøk på JSR nå i juni, ble tatt i høsten 2016. På grunn av alle høydemetrene det innebærer, måtte det legges et treningsgrunnlag som var godt nok. Gjennom vinteren har det derfor blitt intervaller på spinningsykkel, styrketråkk og økter på 2-4 timer på rulla samt sykling til og fra jobb i all slags vær hver uke. I tillegg ble sesongen startet rekordtidlig med 200km’ere både på is og snø. En del av oppkjøringen ble også Christianssands 1200 som ble fullført bare 2 1/2 uke før planlagt start av JSR. Litt spesielt kanskje å sykle et 1200km ritt som oppkjøring til en Super Randonnée på 600km, men så er en Super Randonnée også en tøff utfordring med minimum 10.000 høydemeter på 600 kilometer. Før årets sesong gjorde Audax Club Parisien en endring på maksimum tid man kan bruke i randonneur-klassen i det maksimum tid gikk fra 50 timer til 60 timer.

21. juni satte Stein Andre Høgeli og jeg oss i bilen for å kjøre de 47 milene fra Kristiansand til Gudvangen som er stedet JSR starter fra. Værmeldingene var ikke så ille med bare litt regn meldt og mye opphold. Etterhvert som Odda, Kinsarvik og Voss ble passert, så begynte alvoret mer og mer å synke inn. Spesielt de siste kilometerne ned til Gudvangen der du får et inntrykk av de stigningene du skal begynne på opp mot Stalheim. Rommet mitt på Gudvangen Fjordtell var klart, mens Stein Andre valgte campinglivet på Vang camping. Etter å ha pakket ut, kikket oss litt rundt i bygda med 10 hus, en butikk/bensinstasjon, 2 campingplasser og et fjordtell, så spiste vi middag. Deretter ble sykkelen rigget for tur og det var klart for å få seg noe søvn.

Søvn var i hvert fall planen, men det var vanskelig. Tanken på alle bakkene som lå foran og om dette i det hele tatt var mulig å få til for en som ikke akkurat er bygd som ei fjellgeit lå nokså langt fremme i hodet. Magen opplevdes full av sommerfugler og søvn kom ikke på tale mer enn et par timer om gangen. Hvorfor i all verden utsetter jeg meg for noe sånt? Svaret lå selvfølgelig i at det er nødvendig for å oppnå denne randonneurtittelen, men det var ikke fritt for at det gikk opp en bønn eller to den natta.

Neste morgen var det regn i lufta. Ikke det som YR.no og Storm.no hadde meldt akkurat, men fryktelig lite å gjøre noe med. 5 minutter på 7 var jeg klar utenfor Fjordtellet der jeg møtte Stein Andre, fikk levert nøkkelen og tatt bilde av første kontroll som er Gudvangen Fjordtell. Dermed var det bare å legge i vei tilbake samme vei langs E16 som vi kom med bil dagen før. De første kilometerne gikk greit unna selv om regnet økte på. Det var ikke fritt for at det gikk noen tanker til Tolkiens forfatterskap der Frodo og Sam legger i vei inn i det ukjente.

Stalheimskleivene

 

Etter ei lita mil var det klart for første utfordring. Stalheimskleivene er gamleveien mellom Voss og Gudvangen. Det er forbudt for biler å kjøre opp den veien og det ble ganske fort tydelig hvorfor. Ved foten av bakken ser du bare rett inn i en veritabel vegg av en oppoverbakke. Veien opp til Stalheim hotell er ikke mer enn 1,5km, men med en maksimal stigning på 1:5, så er det en steintøff start. Ganske tidlig kjente jeg at det var vanskelig å holde sykkelen på to hjul, da det var såpass bratt at sykkelen helst ville opp på bakhjulet. Det endte rett og slett med at jeg måtte bite i det sure eplet og gå opp mesteparten av de 14 hårnålssvingene til hotellet på toppen. Et par bilder ble det også tid til på vei opp for å dokumentere stigning og utsikten tilbake mot Gudvangen. Stein Andre har et helt annet driv i bakkene enn meg, så han måtte vente oppe ved hotellet. En time etter start fra Gudvangen ble så Stalheim hotell nådd og fotobevis på passeringen ble sikret.

 

Vikafjellet

Etter pangstarten i Stalheimskleivene ble løypa merkbart lettere mot Vinje og avkjøring mot Vik i Sogn. Lettere i den forstand at den gikk på nylagt asfalt i et relativt flatt terreng, delvis med nedoverbakker. Samtidig følger løpa E16 og trailertrafikken er til tider intens. Det var derfor en lettelse å svinge av mot Vikafjellet og inn på en roligere vei opp gjennom Myrkdalen mot Vikafjellet. Oppstigningen starter nokså greit med jevne, men ikke bratte, stigninger forbi skianlegg og hytter. Regnet fortsatte jevnt, men ikke verre enn at det var utholdelig og snart var vi inne i den grønne, flate Myrkdalen og så opp mot de 5 hårnålssvingene som skulle ta oss opp til toppen og det høyeste punktet på denne fjellovergangen som i følge computeren lå på 1022 m.o.h. Oppe på fjellet frisknet det til med kraftigere regn og vind, så ytterligere påkledning var nødvendig. Selve kryssingen av fjellet er ikke en langdryg affære og snart stod jeg på toppen og kikket nedover mot Sognefjorden. Spredte tåkeskyer svevde rundt i lav høyde over fjorden med snøkledte topper fra Jotunheimen i bakgrunnen. Dit skulle vi! Men først skulle det sykles utfor. 1000 høydemeter i kald vind og regn ble forsert nedover til Vik i Sogn. Heldigvis tok regntøyet noe av støyten, men det var umulig å holde varmen, men regnet ga seg heldigvis de siste kilometerne. Nede i Vik traff jeg igjen Stein Andre som hadde syklet raskere enn meg over fjellet. Han ventet ved en bensinstasjon og hadde fått seg litt mat. Der ble det tid til for meg også, samt en god kopp kaffe. Det er ikke ofte kaffe smaker så godt, men den koppen jeg fikk der ga god ettersmak både i munnen og mentalt i flere mil etterpå. Fleecehanskene jeg hadde med gikk bokstavelig talt i oppløsning ned Vikafjellet og i Vik måtte de kastes. Tanken ble å kjøpe nytt i Sogndal eller Gaupne. Den siste mila til ferjeleiet på Vangsnes der vi skulle krysse Sognefjorden til Hella var flate og gode og været ble relativt tørt. Timingen var også perfekt, så da vi kom frem til ferjeleiet, så begynte de ombordkjøringen. Så etter å ha fått tatt de obligatoriske bildene for å dokumentere sjekkpunktet, så var det bare å rulle om bord. Det kostet ikke noe for syklister.

Sognefjorden

Overfarten til Hella ble i stor grad tilbrakt på toalettet. Så beklager til alle passasjerer som måtte ha hatt et behov, men det ble okkupert av en kald fyr fra Kristiansand som tynte håndtørkemaskinen til det ytterste for å tørke hansker og tøy de drøye 20 minuttene overfarten varte. På Hella-siden av Sognefjorden var det like flatt som den siste mila fra Vik til Vangsnes, så turen innover Sognefjorden ble lett og fin. Vi bestemte oss for å spise så ofte og mye vi kunne på de stedene det var mulig å få tak i mat inn Sognefjorden, for vi visste at mulighetene for mat etter Skjolden var dårlige. Etter hvert ga regnet seg helt og vinden løyet til omtrent ingen ting.

I Sogndal ble det stopp for kjøp av hansker og mat. Neopren seilerhansker har jeg aldri brukt før, men hvorfor ikke. Neopren skal holde på varmen også når de blir våte, så det var forsøket verdt. 125 kroner skulle de ha på Biltema, så investeringen tok ikke akkurat feriebudsjettet. Jeg hadde i tillegg et par Sealskinz og et par fingerhansker. Deretter gikk turen videre mot Gaupne. Rett etter Sogndal ble sel sett i sjøen. Det har jeg ikke vært ute for før selv om sykling til alle døgnets tider har gitt mange gode naturopplevelser. Det var litt mer bakke over fra Sogndal til Gaupne, men det kunne ikke kalles stigning sett i forhold til for eksempel Vikafjellet som vi hadde bak oss. I Gaupne ble det mer mat og bilde av shoppingsenteret som utgjorde sjekkpunktet der. Det var også fascinerende å se fjorden som tydeligvis var farget av grønt elvevann fra en nærliggende isbre. Det var nå tørt og vindstille og egentlig ganske perfekte sykkelforhold og vi fortsatte i brukbar fart innover Sognefjorden til Skjolden.

Sognefjellet

Alle ting har en begynnelse og en slutt. Så også de flate partiene av Jotunheimen Super Randonnée. Ved Fortun, noen kilometer øst for Skjolden, begynte bakkene opp mot Sognefjellet. Hadde man vært tøff amerikansk soldat på film så hadde man sikkert sagt noe sånt som «this is it» eller noe annet vrøvl som skal indikere at man er klar for å dø, men her var det bare lett spenning å føle på. Sognefjellet er tross alt Nord-Europas høyeste fjellovergang. Stein Andre forsvant nokså raskt og jeg ble sittende og jobbe jevnt i 6-8 kilometer i timen opp bakkene. Jeg visste det var langt opp til toppen og derfor var det om å gjøre å ikke brenne for mye krutt i starten, men heller forsøke å porsjonere ut kreftene. 100 høydemeter ble til 200. Og 300. Og 400. Det er kun et lite parti på noen få hundre meter med flatt terreng ellers går det jevnt oppover hele veien. På 600 høydemeter måtte jeg bare ta en pause. Både for å få i meg litt mat og drikke, men også for å hvile litt og få ned pulsen. Flere bobiler og andre kjøretøyer med utenlandske nummerskilt ga tommel opp og andre oppmuntringer underveis. Først ved ca 800 meter over havet, er det en liten flate og nedoverbakke før det fortsetter oppover. Snøflekker begynte også å vise seg i større grad fra 900 meter og trærne ble mindre og tettere etter hvert som høyden økte. Ved 1100 meter stoppet jeg for en pause ved et utkikkspunkt der man kunne se på en skive hvilke fjelltopper som lå rundt. 2000-meters topper som Fanaråken og Skagastølstindene lå der med toppene sine innhyllet i skyer. 1200 meter, 1300 meter og 1400 meter ble passert, men hvor var toppunktet på 1434 meter over havet som utgjør sjekkpunktet? Følelsen av å «aldri» komme dit, var så absolutt tilstede, men Sognefjellet var allikevel beseiret. Det var kun en ukjent distanse som lå mellom meg og sjekkpunktet. Det ble stopp ved et monument over våre forfattere Ludvig Holberg, Henrik Wergeland og Henrik Ibsen som hadde tatt turen over Sognefjellet. De hadde garantert ikke passert over Sognefjellet på en Cannondale og kledt i lycra! Om langt og lengre enn lang, dukket likevel Sognefjellshytta opp. Stein Andre hadde vært der en time allerede. Han hadde funnet sjekkpunktet bare noen få hundre meter forbi Sognefjellshytta, tatt bilde og så syklet tilbake for å vente på meg. Det satte jeg pris på. Jeg valgte også å få att bildet før jeg syklet tilbake til Sognefjellshytta for en kopp kaffe, litt å spise og en hvil innendørs. Det var flere skiløpere på Sognefjellshytta. Tydeligvis med tidligere sprintverdensmester Tor Arne Hetland som trener.

Juvasshytta/Galdhøpiggen

Etter Sognefjellshytta så går det bratt utforbakke. Da temperaturen lå på ned mot null og det begynte å nærme seg midnatt, var det derfor nødvendig å kle seg godt. Vi skulle nå ned gjennom Bøverdalen fra over 1400 meter til ca 500 meter over havet. Da holdt det ikke med bare klær, men turistbrosjyrer på magen hjalp til med å skjerme mot vinden. Selv om det var kaldt på toppen, så var det likevel ikke mange minuttene vi syklet nedover før vi kjente på en helt annen temperatur og vi måtte stoppe for å fjerne et par lag klær. Mørkt var det heller ikke selv om midnatt var passert, bare en litt mørk skumring. Det var godt mulig å se det meste av veien og omgivelsene uten sykkellys, men vi brukte det likevel for å bli sett av annen trafikk.

0040 kom vi så til avsyklingen fra hovedveien og opp mot Juvasshytta. Vi hadde lest Åkes berättning fra den første gangen JSR ble testet og valgte som han å kvitte oss med unødvendig vekt på vei opp siden vi skulle ned igjen samme vei. Det tror jeg viste seg å være lurt. Veien opp til sommerskisenteret ved Juvasshytta er bratt. Veldig bratt. Så bratt at det for meg ble bedre å gå med sykkelen i perioder enn å tråkke i slow motion. Det hjalp ikke veldig at vi ikke hadde fått noe særlig med mat heller siden Gaupne på ettermiddagen før samt at vi hadde syklet opp over Sognefjellet noen timer tidligere. Når du ser Tour de France og proffene sykler opp f. eks. Alpe D’Huez, så ha i bakhodet at den har en gjennomsnittlig stigningsprosent på 8,1 over 13,2 kilometer. Klatringen opp til Juvasshytta er på gjennomsnittlig 9,3 over 15 kilometer. Det står 13,9 kilometer opp i rutebeskrivelsen, men på skiltet der man tar av fra hovedveien og målt med sykkelcomputer så er distansen 15 kilometer. Jo lengre man kommer oppover, jo mindre vegetasjon er det. Noen sauer og fugler var alt vi møtte av levende vesener. Heldigvis var det både vindstille og tørt. 0347 stod jeg på toppen. Stein Andre nådde den en time tidligere. Det var en vanvittig følelse av glede over å ha blitt ferdig med en av de tøffeste klatreetappene på turen. På vei nedover, ble jeg også gledet med en flott soloppgang der sola skinte gjennom en smal sprekk mellom skyer og horisonten på lavtliggende skyer nede i dalen under. Turen ned igjen ble kald og lang. Bremsene begynte også å pipe noe helt infernalsk og vel nede der vi hadde lagt fra oss bagasjen, viste det seg at de var både varme og slitte. En liten justering med umbracoen løste det problemet. Nå var det bare å ta det rolig de neste 21 kilometerne svakt nedover mot Lom. På veien dit kom vi også til en plass der sola skinte og vi kunne legge oss litt ned på asfalten og få litt varme igjen fra den stigende sola.

Valdresflya

I Lom var det ikke noe åpent av butikker eller bensinstasjoner da vi kom dit 0620. 40 minutter ventetid virket som noe unødvendig lang tid å sitte der, så vi besluttet å sykle videre med håp om å finne noe åpent senere nå som vi tydeligvis hadde møtt litt mer sivilisert strøk igjen. Det viste seg å være feil avgjørelse. Kilometerne gikk og ingen butikker eller bensinstasjoner åpenbarte seg. Vann ble etterfylt i en bekk som kom ned fra fjellet, men ellers var det ikke noe. Etter nye 2 mil, kom så skiltet som viste avkjøring mot Valdresflya. Eller Valdresflye som det vel stod på skiltet. Mangelen på mat begynte nå å tydelig vise seg. Det var litt av en kraftprøve vi hadde vært igjennom og vi begynte å bli litt smådesperate. Oppe på 800 meter viste et skilt 4 kilometer til «Brimiland». Det viste åpent, men etter noen hundre meter ble det for mye stigninger til at vi ønsket å bruke krefter på en 8 kilometers omvei. I stedet ble det en gel med vann og et håp om å komme seg til nærmeste matplass ved Lemonsjøen. Da var det at jeg kom på at jeg hadde pakket flere småposer med «Spiz» næringspulver før avsykling fra Gudvangen. Er det virkelig mulig å være så på trynet sløv? Her hadde jeg syklet med mat i bagen i mange mil uten å komme på det? Det var nesten så jeg kunne høre datteren min: «Serr, pappa? Er det muuuuuulig?». Ja, det var det. Det var bare å fylle flaska, ta en god støyt og le selvironisk. Det var ikke lenge før jeg kjente kreftene og humøret komme tilbake. En liten halvtime senere rullet vi inn på tunet til Lemonsjøen fjellstue. Inne på fjellstua stod frokostbufféen fremme og de ville hatt større problemer med å selge vann i Sahara enn mat til oss!

Et par timer senere rullet vi gode og mette videre mot Valdresflya og Beitostølen 69 kilometer lengre frem. Nå så været noe mer faretruende ut med tanke på regn og etter noen få tråkk var det bare å hive på seg noe mer beskyttelse mot regnet. Randsverk ble passert og deretter lange sletter med småkupert terreng. Regnet økte på i styrke og det samme gjorde motvinden og i de siste bakkene oppover mot toppen av Valdresflya var det virkelig så det pisket i ansiktet. Oppstigningen mot det høyeste punktet der skiltet viser «Valdresflye 1389 m.o.h. Ble en slitsom affære. Stein Andre trakk frem mobilen og foreviget sjekkpunktet for oss begge, men det var ikke noe sted å bli værende. Vi hadde et sterkt ønske om å komme oss ned fra fjellet så raskt som mulig. Nå forverret været seg raskt og intenst og på vei nedover mot Bygdin kom det tanker om at dette var en potensielt farlig situasjon. Nedkjølingen kjentes i kroppen og vinden rev og slet både i sykkelen og kroppen. Stein Andre var noen hundre meter foran meg, men det var umulig å både brøle for å få kontakt eller tråkke nok på til å ta han igjen. Nede ved Bygdin viste det seg at alt var stengt. Vi var derfor tvunget til å tråkke videre for å holde varmen. Etter noen hundre meter dukket det opp en lav bygning i det fjerne på det som så ut som en rasteplass. Da vi kom nærmere, så vi at det var en salgsbu for samisk håndverk. Vi stakk skjelvende av kulde hodet inn for å spørre om vi kunne få kle på oss innendørs. I stedet ble vi skysset inn i den private hytta til Isak Eira fra Kautokeino. Med ekte samisk gjestfrihet fyrte han i ovnen. Lagde kaffe, skar opp tørket reinkjøtt og pølse og stekte fiskekaker og løk til oss! Vi ble der i et par timer mens vi tørket opp og fikk varmen tilbake. Litt handel ble det også.

Filefjell

Veien videre til Beitostølen gikk lettere enn lett, siden vinden i mellomtiden hadde løyet og regnet hadde gitt seg. Men vi hadde tapt noe tid og måtte nå jobbe for å holde oss i forkant av den tiden som trengtes for å holde tidsfristen. Etter Beitostølen kom vi inn i lavereliggende områder og vi skulle snart inn på det som var merket av på rutebeskrivelsen som grusvei. Da vi svingte inn på «grusveien» så var det ikke i det hele tatt grus, men asfalt. Ikke oss i mot og etter en stund så kom vi til Høre stavkyrkje der enda et nytt bilde ble tatt for å dokumentere passering. På veien dit hadde jeg sett Høre skole, som hadde overbygd tak. Det hadde så vidt begynt å regne igjen og vi hadde syklet i halvannet døgn. Det begynte å merkes og det var på tide med en hvil, så da ble det de få hundre meterne tilbake til skolen der vi la oss rett på bakken i mangel av noe annet. En liten halvtime med mer eller mindre søvn, men i hvert fall hvile, hjalp godt. Ca 7-8 kilometer etter Høre kirke kom vi så inn på den annonserte grusveien. Det var egentlig mer en hardkjørt jordvei og ikke noe løs grus i det hele tatt. Litt søle ble det på grunn av regnet, men ikke noe som skapte problemer. Etterhvert kom vi inn på asfaltert vei igjen før det bar nedover mot Vangsmjøsa. Her møtte vi igjen grus og denne gangen av det litt mer leirete og småsteinete slaget. Det var litt som å sykle i grøt de siste 14 kilometerne ut til E16 som skulle ta oss over Filefjell.

Oppstigningen mot fjellet gikk greit. Det var god asfalt og ikke for bratt, så det var bare å sette seg godt tilbake på sin såre bak og tråkke seg jevnt oppover. Oppe nær toppen tok det igjen til å regne og blåse. Riktignok ikke så mye som på Valdresflya, men likevel godt nok til at det var energitappende. Vi var nå igjen passert midnatt for andre gang på turen og det så ikke ut til å være noen steder å ta inn for å finne ly, så igjen hadde vi ikke noe annet valg enn å tråkke på. Fjellet ble etterhvert beseiret og en lang bakke nedover mot Lærdalsøyri tok til. På forhånd hadde vi funnet ut at det nå skulle være omtrent 6 mil med kun nedoverbakke. Veien vi måtte sykle gikk utenom Borlaug tunnelen, men da vi nådde dalbunnen, var vi så kalde at vi ikke kunne fortsette. Klokka var 0130, det regnet og redningen ble en trailerdass på et nybygd serviceanlegg. Der inne var det litt varmere enn utenfor, så vi låste døren og forsøkte å få oss litt søvn under et nødteppe. Jeg tror jeg sov mer eller mindre 4 timer rett på flisegulvet der, mens Stein Andre ikke sov i det hele tatt. Nødteppet gjorde likevel nytten og man gjør det man trenger for å overleve. Det var det vi kjente på at det handlet om her.

Lærdalsfjellet

Klokka 0530 hadde vi vært der så lenge vi kunne. Utenfor hadde det stoppet en bil med tre unge menn. Hva de tenkte da de så oss komme ut av trailerdassen, vites ikke, men at de ikke hadde ventet å se to, trøtte fyrer på sykkel komme ut, tror jeg er rett å si. Det var ei pine å komme i gang igjen, men heldigvis gikk veien svakt nedover og det trengtes ikke mye krefter for å holde en brukbar fart. Snart var Borgund stavkyrkje nådd og bilde tatt for dokumentasjon. Nå var det antydning til blå himmel over oss og vi gledet oss til mat i Lærdal og noe varme fra sola. At Stein Andre ikke var helt i form, var helt tydelig, for normalt sett, så reagerer han på de fleste ulyder som kommer fra sykkelen, men her ga han blaffen. Han påstod til og med at han ikke hørte den tydelige knirkingen fra et oljeløst kjede

Over en time før Esso-stasjonen på Lærdalsøyri åpnet, ankom vi. Det var uaktuelt for noen av oss å forsøke seg over Lærdalsfjellet til Aurland før vi hadde fått mat i kroppen. Det hadde ikke gått. Vi fant oss i stedet en åpen PRIX-butikk og fikk i oss noe lettere føde der. Klokka 09 åpnet ESSO’en og da var det klart for burger til frokost! 17 timer etter fiskekakene til Isak Eira. Det er utrolig hva mat og varme gjør for moralen og etter at vi hadde fått spist, sola var kommet opp, var det bare å ta fatt på det siste fjellet. Stein Andre merket nå også at kjedet knirket, og da var han ikke sein med å få oljet det.

Turen over Lærdalsfjellet ble en riktig så trivelig affære i sola. Allerede etter 150 høydemeter måtte det stoppes for å hive av seg overflødig tøy. Det er ikke slik at Lærdalsfjellet er lett, for det er 44 kilometer over til Aurland på den andre siden. Selve oppstigningen mot toppen fra Lærdal er på ca 20 kilometer, så det må jobbes godt og jevnt. Oppe på toppen kom vi igjen over 1300 meter og snøen dekket det meste av terrenget. Turen over fjellet er noe lengre enn man tenker seg med mange korte, bratte bakker, men belønningen ligger i å komme over den siste kanten og se veien mot Aurland og Flåm bukte seg langt der nede. Utforkjøringen kan oppleves som utfordrende, men når man har klart det siste fjellet og vet man bare har en liten tur opp fra Flåm igjen, så går det meste med et smil om munnen. Et lite stopp på utkikkspunktet ved Stegastein ble det tid til før Aurland ble nådd ca halv 2. Målet var nå bare ca 25 kilometer unna og det måtte nås før klokka 19, så følelsen var god for at dette skulle gå. Etter litt mat i Aurland, syklet vi de få kilometerne til det merkelige stedet Flåm. Merkelig fordi det er så turistpreget. Alt ser ut til å dreie seg om Flåmsbanen, båttur på fjorden og mengder av turistbutikker (les: -feller)- Som de typiske turistene vi ikke så ut som, så dro vi frem mobilene og skjøt bilder fra hofta av sykler og skilt ved Flåm stasjon.

Mål og avslutning

Målet for Jotunheimen Super Randonnée ligger ca 18 kilometer sørover, opp dalen fra Flåm. Veien er bygd i forbindelse med byggingen av Flåmsbanen og er tidvis smal og svingete. Etter ca 9 kilometer så går asfalt over i grusvei ved en av Flåmsbanens stasjoner. Jo lengre veien kommer opp i dalen, jo dårligere blir den til målet endelig ble nådd ved et skilt som indikerer at her skal man ikke fortsette lengre.

Gleden var stor både hos Stein Andre og undertegnede, men også en følelse av tomhet og utmattethet. Vi hadde begge klart det vi hadde satt oss som mål å klare, selv om det hadde kostet mye krefter. I tillegg hadde jeg nådd målet mitt om å fullføre samlemedaljen Randonneur 10000 som jeg har jobbet for i 4 år.

Turen ned igjen gikk i rolig tempo. En siste regnskur kunne ikke vaske vekk gleden ved å ha fullført en så tøff tur, men grusveien gjorde at vi ikke så ut i måneskinn da vi endelig rullet inn i Flåm rett over klokka 18. Vi humret litt over et tog fra Myrdal som tømte enda en last med utenlandske turister ut på plattformen. Det spilte ikke så mye rolle lengre. Vi valgte kun å registrere det. Beina og hodet hang ikke helt med. Etter en liten pause i Flåm, tok vi siste shuttlebuss gjennom de to tunnelene tilbake til Gudvangen, en dusj, mat og deretter en god natts søvn i en seng.

Erfaringer

Erfaringene fra turen fortalte oss at dette var en god del for tidlig på året for å gjennomføre en slik tur. Tanken var å gjennomføre på den lyseste tiden av året, men sauer og kuer er knapt sluppet ut på sommerbeite i fjellet ennå og det ligger mye snø oppe i de høydene vi beveget oss. Arrangør Jens Glad Balchen anbefaler juli som den beste måneden. Jeg tror for egen del at jeg vil legge til at siste halvdel av juli kanskje er mer presist.

Rutebeskrivelsen som var laget var grei nok å følge, men disse gruspartiene som står markert er feil. Det er ikke grusvei før et stykke etter Høre stavkyrkje og de siste 14 kilometerne ut til E16 langs Vangsmjøsa. Til sammen kanskje 2 mil. Rutebeskrivelsen forteller om over 4 mil.

Jeg hadde også følelsen av at den siste biten opp til nåværende mål var unødvendig. I hvert fall de siste kilometerne som gikk på til dels svært dårlig grusvei. Forsterkede dekk hindret punktering. Ved målgang viste min Garmin 1000 611 kilometer, mens Stein Andres noe enklere utgave som går på måling på hjulet viste nærmere 620 kilometer. Vi hadde få omveier og definitivt ikke noe som skulle tilsi 11 kilometer for mye. Vi tenker det med fordel kunne vært lagt målgang til den stasjonen på Flåmsbanen der asfaltert vei går over til grusvei, men dette er selvfølgelig noe for arrangøren. Innspillet er i hvert fall gjort.

Ellers er det en vanvittig flott tur som jeg absolutt kan anbefale andre også å ta. Hadde jeg blitt spurt om det mens jeg holdt på i de verste bakkene, så hadde svaret vært et helt annet, men når jeg har fått turen på noen dagers avstand, så ser jeg at det var veldig mange flotte opplevelser som jeg ikke ville ha vært foruten.

Pakkeliste

Følgende utstyr hadde jeg med. Noe av det var teknisk utstyr som kun var med for sikkerhetens og fremkommelighetens del. På meg hadde jeg ull innerst og deretter tynne lag med klær som varierte i antall etter høyde over havet. Jeg brukte vintersykkelsko. Refleksvest ble brukt under hele turen. Listen er ikke nødvendigvis slik du ville ha laget den, men er ment som et tips.

  • Topeak pannier veske med hovedrom og to siderom. 8 liter
  • Rumpetaske til teknisk utstyr
  • Powerbank 13000mAh. Holdt til mobil og Garmin hele turen.
  • Lang USB-kabel
  • Nødteppe
  • Solkrem
  • Laminert rutebeskrivelse
  • Stemplingskort
  • Super Randonnée skilt til sykkel
  • Vanntett lomme til kort og penger
  • Kort blyant til notering av passeringstid (fungerer også når det er kaldt)
  • 2 drikkeflasker
  • Briller med gule glass
  • Ekstra lys med batteri i tillegg til lykt fra navdynamo
  • Ekstra batterier til baklykt
  • 1 ekstra dekk
  • 3 slanger
  • Dekkspaker
  • Elektrikertape
  • Strips
  • Tapetkniv
  • 1 bremsevaier
  • Litt førstehjelpsutstyr (plaster etc)
  • Bøff
  • Regnbukse/regnjakke
  • Hjelmtrekk
  • Ekstra hansker
  • Finlandshette
  • Lue
  • 2 ekstra, tynne jakker